Er fortapelse og helvete det samme?

Alle kristne har et forhold til begrepet ”å gå fortapt,” og i denne leksjonen vil jeg ta for meg hva Bibelen har å fortelle oss om dette. Det finnes flere oppfatninger og tolkninger av fortapelsen, men la oss prøve å ta på oss nøytrale briller og se på dette viktige emnet med et åpent sinn.

Det første vi skal se på er selve ordet fortapelse, og vi begynner med det mest kjente verset av dem alle, nemlig Johannes 3:16: ”For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” Det er dette verset som siteres mest når det handler om fortapelse, og ikke sjeldent tenker man helvete når man leser "gå fortapt."

Men la oss se på det greske ordet som er oversatt fortapelse, og via Strongs ser vi at det er appolumi. Ordet beskriver en her og nå tilstand man befinner seg i, der helvete, gresk gehenna, er navnet på det fysiske stedet Gehenna utenfor Jerusalem. Så det er hevet over enhver tvil at fortapelse og helvete, appolumi og stedsnavnet Gehenna ikke kan være det samme. Det vil være like rart som å hevde at stedsnavnet Oslo og "trist" er det samme.

Som en digresjon nevner jeg at helvete ble innført i Bibelen først etter år 725 e.Kr med den hensikt å innføre et hedensk konsept i kristen teologi og vokabular. (ref engelsk Wikipedia) Fram til da ble Gehenna oversatt til rett og slett Gehenna, og leserne og ikke minst datidens lyttere til Jesu advarende ord forstod at Jesus snakket om søppelplassen utenfor Jerusalem.

Jesus forkynte aldri om et helvete der de som ikke ville tro på Ham som straff for dette skulle tortureres evig i en sjø av ild. Det konseptet er av relativ ny opprinnelse, og henger sammen med innføringen av ordet helvete, som stammer fra det gamle engelske ordet hel, som igjen har gitt oss det norske ordet helvete.

Så om man legger Bibelen til grunn er det åpenbart at fortapelse ikke har noe med stedet Gehenna å gjøre, så la oss da se på hva Strongs har å si oss.

Appolumi: ødelegge, miste, fortape, å fortapes der sikker død er utfallet. Å miste det sanne og evig liv; å leve i evig elendighet. Det må tas i betraktning, at ifølge Johannes oppfatning så begynner det evige liv på jorden i det man blir forent med Kristus i tro.

Fortapelse settes altså i kontrast til evig liv, som Johannes 17:3 forklarer slik: ”Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.” Hvis vi ser det i sammenheng med Johannes 3:16 (ikke skal gå fortapt, men ha evig liv) ser vi at fortapelse er kontrasten til evig liv, altså det motsatte av å kjenne Gud.

La oss først se på hva motstykket til fortapelse er, det evige livet. Som vi allerede har sett er det å kjenne Gud, men hva ligger i ordet kjenne? Ordet kjenne kommer fra det greske ordet ginóskó, og betyr: å lære seg å kjenne, bli kjent med, og dette på et så dypt og intimt nivå at det på hebraisk også brukes om samleie.

Det evige livet er altså et intimt felleskap med Gud på et nivå som går langt over ren kunnskap om Gud, og det å vite om og kjenne til hvem Han er. Det evige livet er et her og nå liv der vi dag for dag vokser i kunnskap og kjennskap til Faderen, og nyter fruktene av dette her og nå. Det er ikke et liv vi først får nyte fruktene av i framtiden, men fruktene av det evige livet kan nytes her og nå.

Dette er viktig å forstå, for det plasserer fortapelsen, motstykket til det evige livet, også her og nå. Man går altså ikke fortapt en gang i framtiden, men man er fortapt her og nå. Dette er også et bevis på at fortapelsen ikke kan sidestilles med den feilaktige forestillingen om et fremtidig helvete for de ikke-kristne, for der er jo forestillingen at man aldri i evighet kan unnslippe. Men fortapelsen kan alle unnslippe, og det gjør man enkelt ved å si ja til Jesus.

Dette betyr at fortapelsen er i nåtid, som det evige livet er i nåtid. Fortapelsen er rett og slett det motsatte av å leve det velsignede livet i et intimt felleskap med Jesus, og er et her og nå liv uten de gode fruktene det evige livet tilbyr. Fortapelsen er ikke et fremtidig rømning-sikkert fengsel, men den tilstanden alle ikke kristne mennesker lever i. Du har også vært fortapt en gang, men du kom deg jo ut av fortapelsen, ikke sant?

La oss se på noen vers som bekrefter at fortapelsen er her og nå, og vi leser Matteus 10:5-6 1930 oversettelsen: ”Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke ut på veien til hedningene, og gå ikke inn i nogen av samaritanenes byer, men gå heller til de fortapte får av Israels hus!” Ordet fortapt kommer fra det samme som i Johannes 3:16, nemlig det greske ordet appolumi.

Et annet vers som viser et samme er Matteus 15:24 1930 oversettelsen, der Jesus sier: ”Men han svarte og sa: Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus.” Det er det samme ordet appolumi som brukes, og som vi ser av sammenhengen er fortapelsen i nåtiden, ikke i fremtiden.

Vi tar med et par vers til:

Lukas 19:10: ” Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.”

Matteus 18:11: ”For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt.”

La oss se på en kjent liknelse der Jesus bruker en historie jødene kjente godt. Det er historien om den fortapte sønnen, eller den bortkomne sønnen som det også oversettes med. I jødenes versjon av historien fikk den fortapte sønnen som fortjent, og han ble slave og trell som straff for sin ulydighet. Han kom seg altså ikke ut av fortapelsen, men måtte trelle og slave i sin fars hus resten av sitt liv. Den hjemmeværende sønnen fikk sin fortjente belønning, og fikk tilsvarende nyte godene av sin trofasthet resten av sitt liv.

Men Jesus snur opp ned på hele historien og gir ingen av sønnen det de fortjener, men i Hans versjon får begge to ufortjent nåde. De får ikke som jødene i deres versjon fortjent frukt av sin prestasjon, men ufortjent frukt av sin relasjon.

Dette har stor betydning for rett forståelse begrepet fortapelse, for om vi leser siste linje i liknelsen om den fortapte sønnen i Lukas 15:31-32 1930 oversettelsen, så står det: ”Men han sa til ham: Barn! du er alltid hos mig, og alt mitt er ditt; men vi burde fryde og glede oss fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.”

Ordet tapt er det samme greske ordet appolumi som i Bibelen oversettes fortapt, men i nye norske oversettelser står det slik: ”For han, din bror, var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.” Den mest korrekte og bokstavtro oversettelse av grunnteksten er ordet fortapt, selv om død i betydningen fravær av godene i felleskapet med Gud som Adam og Eva måtte leve i etter fallet også kan brukes.

Dette forteller oss noe veldig viktig, for her plasseres ikke bare fortapelsen i nåtid, men vi ser også at den fortapte sønnen går fra statusen sønn i huset, til fortapt, og så tilbake til sønn i huset igjen. Det er altså mulig å leve i Fars hus, så velge bort dette gode livet, for så å vende tilbake igjen.

Legg merke til at sønnen aldri mistet sin status som sønn, som vi ser i Lukas 15:20-24: ”Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: «Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn.» Men faren sa til tjenerne: «Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» Og så begynte festen og gleden.”

Den hjemmeværende sønnen i Jesu versjon av historien reagerte akkurat som jødene sikkert gjorde da Han fortale dem denne liknelsen, men jeg håper ikke at du gjør det. For det er ikke mine ord, jeg bare siterer hva Jesus fortalte til jødene og datidens skriftlærde. Og det er at døren til felleskapet med Gud alltid er åpen, og at det ikke har noe med dine prestasjoner å gjøre, kun din evige kjærlighets-relasjon med din Far i Himmelen.

Fortapelse er å leve livet uten de godene det intime felleskapet med Gud gir deg, og ikke en fremtidig straff man aldri kan unnslippe. En annen måte å si det på er at fortapelse er å leve i de negative konsekvensene av å tro løgnen fra satan som første gang ble fortalt menneskene i Edens Hage, mens det evige livet er å leve et liv der disse løgnen ikke lenger hindrer deg i å nye fruktene i Kristus-livet.

Jeg tror at mange kristne også lever i fortapelsens negative frukter og konsekvenser, akkurat som den fortapte sønnen gjorde for en tid. De strever mer enn de lever, og går glipp av de gode fruktene det evige livet, det intime felleskapet med Gud har å tilby. Men som den fortapte sønnen kan de når som helst vende tilbake til sin Fars hus, og prestasjonsfritt nyte festen og gleden.

Vi er alle skapt med en fri vilje, noe som er selve grunnlaget for den ubetingede kjærligheten. Uten denne frie vilje, samt reelle valg med reelle konsekvenser, kan ikke ekte kjærlighet eksistere, for da ville vi alle ha vært som roboter å regne. Men Gud elsker oss så høyt at Han vil at vi av fri vilje skal velge å ha felleskap med Ham, og når vi velger det går vi altså inn i det Bibelen kaller det evige livet. Det handler ikke primært om lengden, men om kvaliteten.

Det samme gjelder fortapelsen, det handler ikke primært om lengden, men om kvaliteten. Det er faktisk du som bestemmer lengden ved din frie vilje, og som den fortapte sønnen kan du når som helst velge å gå tilbake til det velsignede, trygge og gode felleskapet med din Far.

”Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?” sier Paulus i Romerne 2:4, og jeg tror ikke denne godheten opphører å eksistere i Guds hjerte selv etter vi er fysisk døde. ”Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.” kan vi lese i Hebreerne 13:8, og i Salme 100:5 bekreftes det at: ”Herren er god, hans miskunn er evig, hans trofasthet varer fra slekt til slekt.”

Mitt håp er at Guds nåde i sannhet aldri opphører, og at mennesker selv etter døden kan velge å si ja til felleskapet med Gud. Det er mange vers som mer enn indikerer dette, men det er også en forholdsvis utbredt oppfatning at om man dør som ikke-kristen vil man ganske enkelt opphøre å eksistere. Noen tror til og med på et et fysisk helvete, men til deg vil jeg si følgende.

Ta datteren eller sønnen din og brenn fingeren deres med en lighter i så lite som bare et minutt for å straffe ulydighet, og først da kan du fortelle meg om du fremdeles tror på et evig helvete!

Du har sikkert din mening om begrepet fortapelse, men jeg håper denne leksjonen fra Bibelen har slått fast at fortapelsen ikke har noe med et påstått helvete å gjøre, men er den tilstanden Jesus kom for å frelse oss alle fra. Det er en her og nå tilstand som de ikke-kristne lever i, men som også enkelte kristne sønner i huset lever i, som vi ser i liknelsen om den fortapte sønnen.

Jeg velger å sette mitt håp til at alle mennesker, levende eller døde, gis den samme mulighet til å velge Jesus, og at man til slutt ender opp med at satan ikke vant en eneste av oss. Det er mitt håp og min tro – hva tror du?