Syndens opprinnelse
Alle kristne har et forhold til begrepet synd, og i denne leksjonen skal vi se nærmere på hva synd egentlig er.
For å finne ut av dette går vi aller først til Strongs, og ser hva det anerkjente oppslagsverket har å si. Der ser vi at synd er oversatt av hamartía, som igjen består av to ord;
a (ikke) og méros (en del av) - "Ikke en del av".
Dette er en viktig opplysning i jakten på å forstå innholdet i det bibelske substantivet synd - et ord og begrep som i tradisjonell kristendom feilaktig forklares til kun å være onde gjerninger som ikke har Guds behag.
Men synd er det i et menneskes sinn som "ikke er en del av Gud", og således de tanker og forestillinger der Gud ikke er kilden. Gjerningene som disse tankene og idéene produserer oversettes av Strongs til: "å bomme på målet."
Jesus forklarte synd på denne måten i Joh. 16:9: "....synden er at de ikke TROR på meg."
Synd beskriver en tilstand i sinnet - ikke en handling!
For at vi i det hele tatt skal klare å bekjempe syndens ødeleggende konsekvenser - handlinger der Gud ikke er kilden - er det viktig at vi kjenner til syndens opprinnelse. Hvis ikke ender vi opp å sloss med syndens konsekvenser, som er en kamp det er umulig å vinne. Det blir som å øse båten uten å tette hullet. Vannet vinner alltid til slutt.
Men når vi kjenner til syndens kilde, opphav, og hva den består i, ja da er saken en helt annen. Da kan vi bekjempe selve årsaken, og i overført betydning endelig tette hullet i båten. Da slipper vi å øse vann resten av livet.
La meg ta deg tilbake til da synden kom inn i verden - til Edens Hage. Du kjenner historien, der Adam og Eva levde i et relasjonelt tillitsforhold til Gud som sin Far. De visste de var elsket uavhengig av sine gjerninger, og i og med at alt de tenkte, sa, og gjorde var produsert av Gud i dem, eksisterte derfor ikke synd som begrep.
Adam og Eva hadde ingen annen kilde enn Gud.
Men en ny kilde entret scenen, og slangen manipulerte Adam og Eva til å tro at Gud ville like dem bedre om de presterte bedre, og de spiste av det forbudte treet. De trodde løgnen om Gud fra denne nye kilden, og synden kom inn i verden.
Rom. 5:12-14: "La oss sammenligne dette med det som skjedde da synden kom inn i verden. Synden kom på grunn av ett menneske, og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet. Synden var i verden også før loven kom. Og selv om synden ikke blir regnet som synd der det ikke er noen lov, hersket likevel døden fra Adam til Moses også over dem som ikke hadde begått noe lovbrudd slik som Adam."
Døden (thánatos) - konsekvensen av å tro løgnen - var en opplevd avstand til Gud de prøvde å minske ved å gjøre gode gjerninger. Men jo mer de prøvde, jo mer kjente de at de mislyktes. De falt da de prøvde å stå i egen kraft. Mange tusen år senere fikk vi loven, og dets oppgave kan vi lese om i Rom. 5:20: "Loven kom til for å gjøre fallet større."
Synd er å tro løgnen kontra sannheten, tanker produsert av en annen kilde enn Gud. Synden får konsekvenser for våre handlinger, og for troende blir dette ikke sjeldent gode gjerninger der motivet er å tilfredstille Gud - lovgjerninger initiert av syndens natur.
Rom. 7:4-6: "Fordi Kristus døde, er også dere døde og står ikke under loven; dere tilhører en annen, han som stod opp fra de døde, og vi skal bære frukt for Gud. Så lenge vi var i vår syndige natur, ble syndene og lidenskapene vakt til live av loven og virket i lemmene våre, så vi gjorde det som fører til død. Men nå er vi løst fra loven, fordi vi er døde fra loven som bandt oss. Vi tjener Gud i et nytt liv, i Ånden, og ikke som før etter bokstaven."
Den syndige naturen vekkes til live av loven - ikke av lovløsheten. Synden trives aller best på den religiøse scene - syndens hjemmebane. Der kan den ikke bare leve fritt, men den gis liv og kraft ved at det forkynnes et prestasjonsbasert evangelium. "Du må gi for å få, så for å høste, tilgi for å bli tilgitt, elske for å bli elsket," er ikke annet enn løgnen i Edens Hage servert av mennesker forledet av sin egen syndige natur. At det kommer fra talerstoler gjør bedraget vanskelig å avsløre.
2. Kor. 11:14: "Det er ikke noe å undres over, for selv Satan skaper seg om til en lysets engel."
Paulus sier dette om gode gjerninger produsert av løgnen i våre sinn i 1. Kor. 13:3: "Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet."
I Kol. 2:20-22 sier han dette: "Når dere med Kristus har dødd bort fra grunnkreftene i verden, hvordan kan dere da, som om dere ennå levde i verden, rette dere etter slike bud: «Ta ikke», «smak ikke», «rør ikke»? Dette er bare menneskers bud og lærdommer. Disse ting er jo bestemt til å brukes og gå til grunne. Slikt har riktignok ord på seg for å være visdom, både den selvgjorte fromheten, selvfornektelsen og mishandlingen av kroppen. Men det har ingen verdi, det tjener bare til å tilfredsstille menneskets syndige natur."
Vi må forstå forskjellen på syndens opprinnelse, og syndens konsekvenser. Det å sloss mot konsekvensene er nytteløst, noe loven kom for å lære oss.
Men det er andre konsekvenser av synd, som beskrives i Gal. 5:19-21:
"Det er klart hva det er som kommer fra vår onde natur: hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse og trolldom, fiendskap, strid, rivalisering, sinne, selvhevdelse, stridigheter, partier og misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag."
Slike onde gjerninger er det kristenheten som regel kaller synd, og som vi kristne oppfordres til å "sloss med." Det er godt ment, men helt feil strategi.
For du vil aldri vinne en slik kamp, selv om du ved å legge skuldrene til, og bruke all din vilje, kan komme et godt stykke på vei. Men du vil aldri klare å bli fri i egen kraft! Men om du kjenner til syndens opprinnelse, og hvor den er plassert, ja da er saken en helt annen. Da vil det å kjenne til denne sannheten, og å bruke den til din fordel, sette deg fri.
"Men hvordan går jeg fram for på bekjempe synden?"
Jeg er glad du spurte, for Bibelen gir oss et helt konkret svar. Men før jeg avslutter med to utvalgte bibelvers som forklarer deg hvordan, har jeg gode nyheter til deg. For du slipper nemlig å gjøre det selv, men Gud gjør det for deg. Det å vinne over synden og syndens natur er prestasjonsfritt fra din side, og er en gave fra Gud.
Rom. 12:2: "la dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes.."
2. Kor. 10:3-5: "Vi lever som mennesker, men vi kjemper ikke som mennesker gjør. For våre våpen er ikke fra mennesker, men de har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus."
Strongs
hamartía
(a feminine noun derived from 1 /A "not" and 3313 /méros, "a part, share of") – properly, no-share ("no part of"); loss (forfeiture) because not hitting the target; sin (missing the mark).
266 /hamartía ("sin, forfeiture because missing the mark") is the brand of sin that emphasizes its self-originated (self-empowered) nature – i.e. it is not originated or empowered by God (i.e. not of faith, His inworked persuasion, cf. Ro 14:23).
thánatos
(derived from 2348 /thnḗskō, "to die") – physical or spiritual death; (figuratively) separation from the life (salvation) of God forever by dying without first experiencing death to self to receive His gift of salvation.