Når ambisjonen blir din fiende

Helt fra jeg var liten har jeg hatt store ambisjoner, og en voldsom selvtillit på at alt er mulig. Jeg bare visste at jeg ville få til alt jeg bestemte meg for, og gikk løs på oppgavene som lå foran meg uten et lite snev en gang av jantelovens klamme begrensninger. Alt det som andre hadde fått til, det skulle jeg få til minst like godt - helst bedre. Det skulle snart vise seg at jeg fikk bruk for denne innvendige ilden, denne ambisjonen og drivkraften som hele tiden var på vei mot et mål, og der det å gi seg ikke var underforstått. Jeg kom snart til å trenge all innvending styrke for å holde meg mentalt i balanse, for om ikke lenge skulle jeg oppleve min til da største utfordring. Jeg bodde et stykke utenfor sentrum, men på grunn av mangel på skoleplass i nærområdet måtte jeg gå på en ungdomsskole i byen. På denne tiden var det stor forskjell på miljøet i bygd og by, og som sønn av en av byens kjente direktører, pluss at han i tillegg var formann i fotballklubben Start, ble jeg raskt et yndet mobbeoffer. Jeg skilte meg ut som ”lort i ei lykt,” og som minstemann på skolen var løpet lagt. Direktørsønnen skulle tas!

Det mobberne ikke visste, og egentlig heller ikke jeg, var at ambisjonen min gikk hånd i hånd med et velutviklet temperament. Jeg hadde aldri opplevd mobbing, men stilt ovenfor ”døping i pisserenna,” juling, slag og spark, ble det fort klart for alle at jeg rett og slett nektet å underordne meg mobberne; jeg nektet å tape! Mobbingen stoppet derfor aldri opp, for jeg tok jo igjen. Jeg brukte en hel masse tid på å finne ut av hvordan jeg kunne vinne over de som var fysisk sterkere enn meg, og etter som tiden gikk ble jeg ganske flink. Mobberne klarte aldri å slukke den innvendige ilden, ambisjonen om å bli noe og vinne noe, men effekten ble heller motsatt. Ambisjonen ble sterkere, og brant klarere og mer intenst jo større motstanden ble. Tre år kom og gikk, og jeg gikk ut av ungdomsskolen som en endret person. Verden var ikke som jeg hadde trodd, men jeg så den nå som full av mennesker som ville meg vondt. Jeg begynte å trene kroppsbygging som sekstenåring, og på gymet ble jeg møtt med de samme holdningene som på ungdomsskolen. ”Hvem tror du at du er? Du kommer aldri til å vinne noe så liten som du er,” og mer av samme slag. Men jeg hadde vært igjennom ildovnen før, og det de sa gikk ikke inn på meg i det hele tatt. For jeg hadde bestemt meg, jeg hadde et mål, og det var å vinne NM i tungvekt! 13 år senere vant jeg, og tilfredstillelsen var enorm. Jeg hadde bevist for meg selv at når jeg bestemte meg for noe, så ville alt i meg spille på lag og bidra positivt til å nå målet. Jeg trente ikke for å vinne, men fordi jeg i mitt sinn hadde jeg allerede vunnet. Ambisjonen var min venn, og med den på laget var alt mulig. I mange år trodde jeg at ambisjonen alltid var din venn, men i dag vet jeg bedre. For ambisjonen kan også bli din fiende! Ambisjonen som var drevet av at jeg ville opp og fram, fikk etter hvert også næring av reelle seire, og min suksess ble en stadig større bidragsyter i motoren som drev meg fremover. Jeg ble vant til å vinne, der jeg tidligere hadde vært vant til å tape.

Der jeg tidligere var svak, var jeg nå sterk, der jeg før veide minst, veide jeg nå mest. Alle disse positive faktorene ble en ny og velsmakende mat for ambisjonen, og etter noen år var ambisjonen KUN drevet av suksess, der den opprinnelige var drevet av mangel på nettopp suksess.

En ny virkelighet. Jeg ble eldre, kroppen forandret seg, og den begynte å si i fra at det gjorde litt vondt her og der. Etter alle årene med trening var jeg blitt litt nokså flink til å lytte til kroppen, og jeg tilpasset treningene etter som kroppen gav beskjed. Jeg visste når jeg kunne trene tungt, og når jeg måtte trene lett. Kroppens signaler hadde alltid rett. Disse nye negative signalene fra kroppen tok meg litt på senga, og jeg ble usikker. For nå var det ikke lenger samsvar mellom det jeg ville, og det kroppen fortalte meg. Ambisjonen ble min motspiller, jeg resignerte, og lot kroppens negative signaler vinne. Alderen krevde visst sitt, og jeg begynte faktisk å lete etter bibelsteder som bekreftet denne nye virkeligheten.

Snuoperasjonen. Stagnasjonen førte meg til et sted som minnet meg om mobbe-perioden på ungdomsskolen, der jeg hele tiden ble fortalt hvor liten og dårlig jeg var, og at jeg ALDRI ville klare å få til noe som helst. Jeg levde i dette mørke rommet en alt for lang periode, men så var det som om Gud selv oppmuntret meg til å tenke annerledes. Inspirert av den hellige Ånd leste om sinnets fornyelse i Rom. 12:2 og 2. Kor. 10:4-5, og dette budskapet traff meg "rett i hjertet" som man sier.

For hvis noen trengte å tenke annerledes, så var det meg.

Den hellige Ånd gjorde jobben jeg ikke klarte, og nå forstod jeg at jeg ikke var slave av omstendighetene, men at jeg i Kristus kunne herske over dem. Stemmene som pekte på omstendighetene og brukte de mot meg, de ble avslørt!

Det tok litt tid å "snu hodet" fra å trene i medvind til å trene i motvind, men etter kort tid begynte det å fungere. Jeg kom i form igjen, på tross av! Jeg hadde ikke lenger alle de naturlige faktorene på min side som jeg hadde da jeg var yngre, men så lever jeg da heller ikke i det naturlige, men i Kristus.

Alt er mulig for den som tror, og jeg setter nå all min lit til Han som bor i meg. Han kan, og Han leverer alltid! For Gud er ingenting verken håpløst eller mulig, men for Gud er ALT mulig! Kanskje dette er til deg som er syk, og som har vært det en stund? I begynnelsen av sykdommen så tenkte du som frisk, og din ambisjon var en rask helbredelse! Sykdom var noe nytt og ukjent, og det passet overhodet ikke inn i verken ditt liv, eller din tro. Så du leste, studerte, ba og fastet, og bekjente alle de riktige bibelversene. DU var fremdeles "frisk i hodet" og sykdommen skulle jages ut, med de alle midler du hadde til din rådighet! Men tiden gikk, og helbredelsen lot vente på seg. Der du tidligere hadde fått positive tilbakemeldinger fra kroppen og ambisjonen om å bli helt frisk vokste, var situasjonen nå snudd opp ned. Det hadde gått lang tid, og du kjente slitasjen på både kropp og sjel. Dine nærmeste hadde også begynt å miste motet, selv om de ikke sa det. Men du så det i øynene deres.

De "syke tankene" hadde vunnet kampen om ditt sinn! Min venn, jeg har vært der du er - ikke med sykdom, men med økonomi. Jeg vet hvor mørkt det kan bli når håpet svinner hen, og derfor skriver jeg dette stykket. Vi mennesker baserer nemlig ofte håpet på en blanding av Guds løfter, og positive signaler fra omstendighetene og eget tankeliv. I begynnelse av sykdommen har sykdommen en mindre fremtredende stemme, og er forholdsvis enkel å ignorere. Man lytter heller til sin egen ambisjon om å bli frisk, og siterer de riktige bibelvers og andre positive ting som: "snart er jeg helt frisk, i Jesu Navn."

Men etter hvert overdøver sykdommens negative stemme de positive stemmene fra Bibelen, forkynnere, vitnesbyrd, og ikke minst fra deg selv, din egen positivitet og tro på at dette går helt sikkert bra. Denne prosessen der håpet gradvis forsvinner, og det eneste du sitter igjen med er Gud, den er utrolig smertefull.

Kun den som har gått veien, eller går på den nå, vet hva jeg snakker om. Opplever du at alt håp et ute? Da har sykdommen fått ditt fokus på det som er mulig rent menneskelig, og den tvinger deg til å se det den kaller virkeligheten i øynene. Der du før tenkte framtid, tenker du nå fortid.

Tankene dreier seg mer og mer om hvordan ektefelle og barn, venner og familie vil klare seg uten deg, og du planlegger den siste tiden du har igjen. Du skal i hvert fall leve til du dør, og uten egentlig å tenke over det har du kapitulert for de negative stemmene som sier; DET ER UMULIG - DET ER OVER!

Men for Gud ingenting umulig, ingenting er for vanskelig, og ingenting er håpløst. Tenk litt på Jesus, og finn trøst i hva Han opplevde. Han ble henrettet, lagt i en grav i en hule i fjellet, og med en stor sten foran åpningen. Som om ikke det var nok ble det også satt ut bevæpnede vakter foran stenen. Men ingen av disse fysiske hindringene, så sterke stemmer de hadde, var en utfordring for Gud.

Denne historien er til deg, og jo større du opplever din sten har vokst seg, jo større blir mirakelet når Gud fjerner den!

La meg slutte med Abraham og Sara som hadde mistet alt håp om å få barn grunnet deres høye alder. Alt håp var menneskelig sett ute, men les og se hva som skjedde da Gud grep inn. Romerne 4:18-21: ”Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag, som det var sagt ham: Så tallrik skal din ætt bli. Han var jo snart hundre år, men han vaklet ikke i troen da han tenkte på sin egen kropp som var uten kraft, og på Saras døde morsliv. Han var ikke vantro så han tvilte på Guds løfte, men ble sterk i troen og gav Gud ære. For han var overbevist om at det Gud hadde lovt, hadde han også makt til å gjøre.”