Gud var aldri imot deg

I 1 mosebok 1:26 får vi det aller første glimtet av Guds hjerte for oss, og vi kan lese svart på hvitt at alt på jorden er skapt til og for oss: ”La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.” I vers 24 ser vi at alt utenom menneskene er skapt etter sitt slag: ”Jorden skal la alle slags levende skapninger gå fram, fe, kryp og ville dyr, hvert etter sitt slag.” Men når det gjelder oss er det helt annerledes, for som vi leser i vers 27 så er vi barn av Gud. Vi er som Han: ”Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.” I vers 28 velsigner Han oss, og gir oss råderetten over hele Hans skaperverk. Jorden med alle sine dyr, planter, fugler, fisker, gull, sølv og edelstener, blir vårt til ode og eie ved Guds uttalte ord: ”Gud velsignet dem og sa til dem: ”Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!” På samme måte som fjellenes eksistens ikke kan benektes, da de står der synlige i dag som et bevis på skaperkraften i Guds Ord, kan heller ikke din velsignelse benektes. Velsignelsen er like virkelig som et fjell du kan ta og føle på, og;

Du er velsignet i dag fordi Gud av betingelsesløs kjærlighet til deg har befalt velsignelsen over deg! Gud har aldri vært din fiende, din motstander, eller på noen måte vært imot deg. Han er, og Han vil alltid være din Far. I Romerne 8:15 bekreftes det at vi er barn med et barns rettigheter: ”Dere har ikke fått trelldommens ånd, så dere igjen skulle være redde. Dere har fått barnekårets Ånd som gjør at vi roper: ”Abba, Far!” Det at vi kunne kalle Gud ”Abba” (Far) var en radikal påstand på den tiden da lovens prestasjonsbaserte "straff og belønningssystem" levde i beste velgående. Frelse var oppfattet å være noe vi måtte prestere, og Gud var en som satt høyt der oppe, langt borte fra menneskene, og som vi måtte tilfredsstille via våre gjerninger. Å kalle Gud for far var uhørt og en fornærmelse, for ingen trodde at Guds forhold til oss var på det intime og relasjonelle far-barn nivået. Om Gud var vår Far så hevdet man at man faktisk hadde et barns rettigheter, og at Gud på sin side hadde en fars ansvar, forpliktelser, og forsørgeransvar. Dette ble jo å snu bildet helt på hodet, for de ”brillene” (tankesett/doxa) stort sett alle hadde på seg viste dem en Gud der det var de som hadde et ansvar fremfor Gud. Det var de som med sine gjerninger måtte stå til ansvar for Gud, og ikke Gud som hadde et foreldreansvar for dem? Galaterne 3:26 står det: ”For dere er alle Guds barn i kraft av troen på Kristus Jesus.”

Markus 10:15: "Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det.”

Johannes bruker utrykket ”Guds barn” flere ganger, og i dag er det heldigvis ikke like radikalt å påstå at vi er Hans barn som det var da. Men på tross av at vi kjenner til et barns rettigheter, og at barn elskes uten betingelser, så tenker allikevel mange at vi jordiske foreldre har mer kjærlighet til våre barn enn Gud har til oss. Vi strekker oss langt, og til og med lenger enn langt i vår kjærlighet til våre barn, men Gud er nok betraktelig strengere og har mindre omsorg og empati enn det vi har. På det området ”vinner” vi! Man tror at Gud straffer eller belønner barnets prestasjoner, og er de dårlige nok vil Guds kjærlighet rett og slett forsvinne. Da går Gud fra å være kjærlig far, til å bli den dommeren som støter det ulydige barnet ut i evig fortapelse. Det å leve med et slikt bilde av Gud kjenner jeg alt for godt til, og jeg vet om alle de negative konsekvensene.

Lykkes du i egne øyne å holde Gud fornøyd, blir du stolt. Men mislykkes du, da fordømmer du deg selv. Men visste du at Gud aldri har vært imot deg, og at Han heller aldri vil? I Efeserne 1:1-2 så skal vi lese først bare innledningen Paulus hilser alle de kristne som bor i Efesos med, og les og grunn på disse fantastiske ordene: ”Paulus, etter Guds vilje Jesu Kristi apostel, hilser de hellige i Efesos, de som tror på Kristus Jesus. Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!” De som tror er ifølge Ordet hellige, og det kun i kraft av sin tro – ikke sine gjerninger! Bare det alene er grunn nok til å bli salig. Videre bekrefter Han at Guds nåde og fred er med oss, og det er ingen annen betingelse til det enn at vi tror. I vers 3 bekrefter Ordet at vi allerede er velsignet på grunn av vår plassering i Kristus - ikke vår prestasjon for Kristus som noen feilaktig tror: ”Han (Gud) som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen.” Og i vers 4 bekrefter Ordet at vi var utvalgt allerede før verden ble skapt, og at vår hellighet og feilfrihet henger sammen med vår plassering i Ham, og ikke er basert på våre gjerninger og prestasjoner: ”I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt, så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt.” I vers 5 bekreftes det av vi har barnekår, og altså et barns privilegier og rettigheter. Og det kun fordi Han elsker oss, og alltid har elsket oss uten betingelser: ”I kjærlighet har han, av sin egen frie vilje, forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus!”

Gud har aldri på noe tidspunkt vært imot deg, og det er ikke Han som er din fiende. Heller ikke satan og hans demoner kan by deg på en motstand sterk nok til å overvinne deg!

”For han har fridd oss ut av mørkets makt og satt oss over i sin elskede Sønns rike. Og i ham har vi forløsningen, tilgivelse for syndene.” (Kolosserne 1:13-14)

”Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da han triumferte over dem på korset.” (Kolosserne 2:15) Det var loven som var imot deg, ikke Gud! Loven ble gitt oss for at fallet skulle bli større, ikke mindre, og lovens system med straff og belønning var det som gikk imot oss. I Kolosserne 2:14 bekreftes dette helt klart og tydelig: ”Gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å nagle det til korset.” Systemet med straff og belønning som loven ble bygd opp på er altså ikke er av Gud, men det stammer fra den løgnen som fikk liv da Adam og Eva spiste av kunnskapens tre.

”Synden benyttet seg av budet og vakte all slags begjær i meg, for uten lov er synden død.” (Romerne 7:8) Gud er for deg, ikke i mot deg! Han er din Far, og Hans sønn Jesus Kristus tok livet av løgnen om straff og belønning reflektert i loves bakenforliggende system en gang for alle. Han oppfylte lovens (Matteus 5:17) og tok livet av lovens sataniske, prestasjonsbaserte belønningssystem!

Du er fri, og ved å akseptere Jesus som din frelser vil Gud din Far løpe deg i møte og hilse deg velkommen. Som i liknelsen med den bortkomne sønnen vil Han ikke holde dine gjerninger mot deg, men Han vil ta deg imot og gi deg tilbake dine rettigheter som du forlot. Det var aldri Gud som forlot deg, men du som forlot Ham. Men barnerommet ditt stod, og står, alltid klar og venter på deg.