Nådens plass i gjerninger

Hvis det var en ting jeg var sikker på så var det at Gud allikevel ikke hadde sitt forhold til meg basert på mine prestasjoner for Ham, men det var min relasjon til Ham som det ene og alene var bygd på. Det jeg hadde blitt forkynt i så mange år var feil, og Gud så ikke på meg som en identitetsløs arbeider som fikk straff eller belønning etter som mine gjerninger var enten gode eller dårlige. En som Gud ville ”bruke” til det Han fant for godt, men kun forutsatt at jeg var ”brukenes.” For det var sånn jeg hadde oppfattet Gud i alle disse årene i Jehovas vitner, men nå var jeg fri! For en følelse det var! Det blir neste umulig å beskrive med ord, men jeg kan tenke meg det vil være den samme følelsen som når en som har sittet i fengsel i 8 år og ventet på at dødsdommen skal fullbyrdes, plutselig får beskjed om at han er frikjent. Sånn hadde jeg det, og jeg nøt hvert sekund av hver eneste dag. Men etter en tids forkynnelse i min nye menighet, en pinsemenighet i Vennesla, så la jeg merke til at elementer av den frykten for Gud som jeg kjente så alt for godt til, den eksisterte også her. Joda, Gud var god og full av nåde, og "kom som du er og ta imot frelsens gave" og alt det der, men det lå et lite tillegg og lurte. Det var noe "med liten skrift" som hele tiden prøvde å binde deg til å måtte gjøre sånn eller sånn, for ellers! ”Er du sikker på at du er fullkommen ren?” var en av de små revene som lurte i krokene og beit deg i samvittigheten. ”Reflekterer ditt liv Jesu fullkomne hellighet og rettferdighet, eller er det noe i ditt liv som hindrer den Hellige Ånd i virke i deg?” var en annen. ”Har du ubekjent synd i livet ditt som har ført deg ut av felleskapet med Gud, og er du sikker på at du blir med når Jesus kommer igjen?” Det var mange av disse revene som ble lagt på deg som en vond samvittighet, og jeg kjente mange ganger på den gamle angsten. Den som hadde plaget meg da jeg og min familie i følge Jehovas vitner var dødsdømte av Gud fordi vi ikke presterte bra nok. ”Dine gjerninger holder ikke mål” var dommen jeg fikk da, og nå måtte jeg ta inn over meg at mine gjerninger atter en gang ble en avgjørende faktor i mitt forhold til Gud. "Gjør godt – få godt" ble igjen melodien, og jeg visste veldig godt endestasjonen av det løpet. Jeg ville aldri klare det, for jeg hadde nemlig prøvd alt jeg kunne i 8 år. Men heldigvis så tok jeg ikke imot alt det de sa sånn helt uten videre, slik jeg hadde gjort det i Jehovas vitner. Nå visste jeg at jeg kunne spørre den Hellige Ånd direkte, og hva var vel bedre enn å gå direkte til kilden? Det var hva Han sa, forutsatt at det stemte med Jesus, som jeg kunne stole på. Så kunne mennesker si hva de ville, og jeg brydde meg ikke om de var pastorer eller bibellærere. Jeg satt min lit til Gud via den Hellige Ånds stemme i meg. Jeg husker godt der jeg lå på sofaen og spurte Gud om mitt dilemma: ”Gud, jeg spør deg for jeg forstår ikke helt hva de forkynner i menigheten. I det ene øyeblikket er jeg god nok som jeg er, men i neste øyeblikk avviser du meg basert på mine gjerninger. Så hva er rett? Skal jeg ligge på sofaen og "hvile i nåden," eller skal jeg gjøre masse gjerninger?” Gud svarer på dine bønner om visdom, og til og med uten bebreidelser. (Jakob 1:5) Han fikk meg til å tenke på Saulus der han med den aller største iver og innsats gjorde sin gjerning for Gud. Han var overbevist om at han var en medarbeider, mens han i realiteten var en motarbeider. Men de som la merke til denne store innsatsen konkluderte nok som de fleste vill ha gjort i dagen menigheter, og sagt at Saulus var en god kristen. Kriteriet han ville ha blitt bedømt etter var alle de gjerningene han produserte, da prinsippet med straff og belønning ligger oss så nært. Men så vet vi jo i dag at det ikke var tilfelle, for Saulus forfulgte jo Jesu disipler og sendte dem i døden til og med, og i Apostlenes gjerninger 22:7-8 leser vi: ”Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?” Jeg spurte: «Hvem er du, Herre?» Da sa han til meg: «Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger.» Så på tross av alle gjerningene Saulus gjorde i beste mening, sier altså Jesus det vi nettopp leste! Og siden Jesus er menigheten, betyr dette at Saulus forfulgte og var en motstander av menigheten. Men historien slutter ikke der, for Saulus ble frelst og fylt med den Hellige Ånd. Loven ble byttet ut med nåden, og la oss se hva Saulus – nå Paulus – selv sier om hans iver og innsats nå som nåden og ikke loven er drivkraften. I 1 Korinter 15:10 leser vi disse oppsiktsvekkende ordene av Paulus, der han beskriver livet etter at nåden kom inn i livet hans: ”Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.”

Han var jo ikke akkurat sløv tidligere, for å bruke et ”kristent” utrykk, men nå som nåden er den eneste drivkraften har iveren nådd helt nye høyder. Dette var hva Gud ville vise meg. Det var ikke gjerninger eller nåde – enten eller – men både og. Nåden betød ikke fravær av gjerninger, men faktisk mer gjerninger enn noen gang. Men som Paulus sier så er det ikke vi som gjør dem, men Jesus som gjør dem i oss. (Galaterne 2:20) I Efeserne 2:8-10 forklarer Paulus det slik: ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem.” Det handler altså ikke lenger om gjerninger for Gud som i den gamle Pakt, men der noen feilaktig tror at det er over og ut med gjerninger i nåden, så er det heller motsatt.

I den nye Pakten er vi faktisk skapt TIL gode gjerninger!

Som en bilfabrikk produserer biler, en båtfabrikk produserer båter, er du en ”nådefabrikk” som produserer gode gjerninger! Men det er ikke lenger vi som skal produsere gjerninger for Gud, men Han som produserer sine gode gjerninger i og gjennom oss. Og på toppen av alt har Han lagt disse gjerningen ferdige på forhånd, så vi kan bare gå rett i dem. Dette forstod til og med jeg, og da ble det også mening i det Jakob skrev. Der Paulus var mer fokusert på selve drivkraften til gjerningene – altså nåden kontra loven – var Jakob fokusert på frukten av den samme nåden, som er gjerningene.

Gjerningene står ikke i opposisjon til nåden, men de er et produkt av nåden.

Det er som om en påstår å være kroppsbygger, men når han tar av seg på overkroppen ser han mer ut som en sjakkspiller. Da vet du noe er feil med påstanden, for det burde ha vært en synlig frukt av denne påståtte hobbyen. Det er hva Jakob snakker om i Jakob 2:21-22: ”Var det ikke på grunn av gjerninger at vår far Abraham ble erklært rettferdig? Han brakte jo sønnen Isak som offer på alteret. Der ser du: Troen virket sammen med hans gjerninger, og gjennom gjerningene ble troen fullendt.”

Nåden virker fram gjerninger, og som Jesus gjorde gode gjerninger av nåden skal også vi gjøre. Det er en naturlig frukt av nåden, og Jesus sa selv i Johannes 14:11: ”Tro meg når jeg sier at jeg er i Faderen og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.” Nåden er ikke en kontrast til gode gjerninger, men en katalysator. Du kan ikke hevde å ha det ene uten det andre, og nåden – Jesus i deg – vil produsere gode gjerninger i et omfang som andre vil legge merke til. Men det er selvsagt "en vei å gå" og mine første år i frihet handlet mer om å få visshet om at Gud elsket meg betingelsesløst. Men etter hvert som jeg ble grunnfestet i nåden virket denne tryggheten frem Guds gjerninger i meg. Så det er ikke enten eller, men både og!