Nådens plass i prøvelser

Det har vært tider i mitt kristenliv da jeg var helt på grensen til å gi opp, og Gud er mitt vitne på at en natt var jeg overbevist om at det hele var over. Den rent fysiske belastningen på kroppen ved at hjertet slo så sinnsykt raskt var jeg sikker på at ingen mennesker kunne overleve. Livet gikk mot en ende, men på en måte var jeg egentlig bare glad til. Da slapp jeg mer styr og utfordringer som allikevel aldri så ut til å løse seg. Mens jeg lå der i min seng og hadde sluttet å fundere på alle de ”hvorfor”, og ”hvor er du Gud?”, så tok jeg farvel med alle mine i mitt sinn. Det var en merkelig situasjon, men jeg var ikke redd, men kun litt forundret over at livet mitt hadde tatt denne vendingen? Jeg hadde jo trodd Gud for alt i boka som helse, økonomi, fremgang, suksess, lykke og visdom. Jeg hadde gått for hele pakka med hele meg, men hadde bommet på alt. Merkelig? Men sett i lys av Himmelen og evigheten betydde det plutselig ingenting, og uten at jeg la merke til det slappet kroppen mer og mer av, hjerterytmen roet seg, og til slutt så sovnet jeg. Jeg våknet på morgenen forundret over at jeg fremdeles levde, men da kom neste tanke som var: ”Stakkars Hennie og mine barn som må leve resten av livet med en far som er psykisk ustabil, og ute av stand til å fungere!” Jeg trakk nemlig den konklusjonen basert på den mentale utfordringen jeg hadde vært igjennom over mange år, og selv om jeg følte meg okay, så var jeg sikker på at mitt sinn var ødelagt for resten av livet. Av en eller annen grunn hadde kroppen overlevd, men sinnet mitt kunne aldri hente seg inne etter dette. Det var jeg hundre prosent sikker på. Men dagene og ukene gikk, og sinnet mitt hadde ikke blitt ødelagt allikevel. Alle mine bekymringer hadde slått feil, og selv om jeg gikk gjennom en konkurs, så eier jeg i dag ved Guds nåde mer enn jeg mistet. Gud var med, men ikke på den måten jeg trodde. Nåden var over meg, men ikke slik jeg trodde. Det var nåde allikevel, og alle mine spørsmål til Gud ble besvart til slutt. Han var og er med, og jeg hadde erfart at selv om jeg hadde påført meg selv negative konsekvenser ved å ta feil valg, så var Hans nåde allikevel over meg. Gud straffet meg ikke fordi jeg var troløs, men siden Han er betingelsesløs kjærlighet og ikke kan fornekte seg selv, såvar Han hele tiden trofast. 2 Timoteus 2:13: ”Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.”

Jeg hadde jo i høyeste grad vært troløs og gått mine egne veier, men Guds nåde forlot meg aldri! Konsekvensen kom, men ved Guds nåde så førte Han meg gjennom den på sin måte – ikke min. Og her kommer det poenget jeg vil du skal se. Jeg håpte, trodde, og ba til Gud om ikke Han kunne fjerne konsekvensen og problemet. Jeg talte til det fjellet av utfordringer jeg selv var skyld i, og truet det så godt jeg kunne. Men fjellet flyttet seg ikke en millimeter, og jeg begynte å miste motet. ”Hvorfor Gud? – hvor er du Gud?” gråt jeg, men ingen svar. Har du noen gang tenkt de tankene som jeg gjorde, så er du ikke alene. Paulus spurte Gud om det samme som jeg gjorde da han opplevde forfølgelse og prøvelser, og vi leser dette i 2 Korinter 12:7: ”For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i legemet, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig.” Paulus ble forfulgt av mennesker som ville plage ham og ta livet av ham, og disse fungerte som verktøy i satans hånd. Som jeg hadde gjort fokuserte også Paulus i denne spesifikke situasjonen på problemet, der han skulle ha fokusert på pakten og nåden. Han burde ha forstått at Guds nåde er så uendelig mye større enn problemet, og at Guds kraft på innsiden ikke bare ville, men allerede HADDE overvunnet alt! Men han var som oss, og ba til Gud om Han ville fjerne problemet. Han reagerte som jeg hadde gjort, der jeg tenkte at om Gud bare tok seg av de "høyeste toppene" så skulle nok jeg klare resten.

David så på seg selv som en mann med et problem, der han skulle ha sett på seg selv som en mann med en pakt med Gud. Gud svarte Paulus på Hans bønn om å fjerne problemet på denne måten: ”Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.” (vers 8) Her ligger det noe jeg vil du skal se. Hadde Gud fjernet utfordringen som gjorde Paulus bevisst sin egen svakhet, ville Han samtidig ha gjort hans avhengighet til Gud mindre. Gud ville også ved en slik handling ha bifalt Paulus konklusjon om at omstendighetene, om de ble tøffe nok, hadde makt over ham. Det vil si at om Gud hadde fjernet Paulus sitt problem hadde Han også samtidig fjernet kraften, for Guds kraft fullendes i erkjennelsen av vår svakhet! Dette er så utrolig stort å se, og jeg har fått se det i eget liv. Gud talte til meg på en annen måte enn Paulus, og sa det slik: ”Du får ikke i morgen mer enn du ser at du har i dag - du blir ikke i morgen en annen enn du ser at du er i dag, og du vil ikke innta i morgen mer land enn du ser at du har inntatt i dag. For jeg ER!” Midt i mine problemer og selvpåførte konsekvenser, og midt i alt jeg gikk igjennom av prøvelser og elendighet, så manglet jeg allikevel ingenting! Jeg bodde nemlig i seierherren Jesus Kristus, og Guds nåde var mer enn nok! Gud trengte ikke å tilpasse mine omstendigheter til en ”light-versjon” av livet, men Hans nåde var mer enn nok uansett størrelse på problemet.

Guds nåde trengte ikke å stemme med omstendighetene og på den måten være logisk i menneskers øyne, for Guds nåde BESTEMMER over omstendigheter! I Daniel 3:25 sier Nebukadnesar etter å ha kastet 3 gutter inn i ildovnen: ”Men jeg ser fire menn gå fritt omkring i ilden, og de har ikke tatt noen skade. Den fjerde ser ut som en gudesønn.” De omstendighetene han var sikker på ville ta livet av de 3 guttene – en ovn sju ganger varmere enn vanlig - hadde ikke skadet dem i det hele tatt!

Hadde det vært oss som stod foran ildovnen hadde vi kanskje bedt Gud slukke ilden, eller i hvert fall å gjøre den litt mindre varm? Dette problemet/omstendigheten hadde sannsynligvis blitt for voldsomt for oss å takle. Men ikke for Gud, for Han er herre også over ilden, og Han førte dem igjennom og var med dem. En annen som gjorde som de 3 guttene var David, der han plutselig befant seg foran Goliat. Der soldatene fokuserte på problemet og Goliats styrke, fokuserte David på sin pakt med Gud og på Guds styrke. Han ba ikke Gud om å fjerne Goliat, men sa i 1 Samuelsbok 17:45-46: ”Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd; men jeg kommer mot deg i navnet til Herren, Allhærs Gud, han som er Gud for Israels fylkinger; ham har du hånet. I dag vil Herren gi deg i min hånd; jeg skal slå deg i hjel og hogge hodet av deg.” Nådens plass i prøvelser er å være over dem, og alltid å være større en dem.

Livet vil by på utfordringer, prøvelser, og ikke minst selvpåførte konsekvenser. Men om vi flærer oss å stole på kraften i Guds nåde vil vi aldri oppleve nederlag. Vi er nemlig en del av Jesu legeme, og i Ham har vi allerede seiret over alt livet kan by på. Vi vil bli forfulgt, og vi vil oppleve vanskeligheter, men vi vil aldri tape! ”Min nåde er nok” er et løfte fra Gud du kan stole, midt i dine tøffeste kamper.