Sinn eller synd?

Hvis det er kaldt i rommet fordi vinduene står på vidt gap hjelper det lite å fyre i peisen. ”Det vet jo alle” tenker du kanskje, og det har du også rett i. Men hva om du ikke visste at vinduene stod åpne? Da hadde du sannsynligvis tenkt at det å fyre i peisen var den eneste riktige løsningen, ikke sant? Mange kristne ”fyrer i peisen” i eget liv for å prøve å holde synden borte, og bruker all sin tid på en bortkastet symptomatisk behandling. Det jobber og strever med å prøve å leve så ”varmt” som mulig, men det gjør i praksis bare vondt verre. Deres eneste fokus er på symptomet, der det skulle ha vært på årsaken. De er synd-fokuserte der de skulle ha vært "sinn-fokuserte." Denne misforståelsen med at synden er menneskets problem oppstod i Edens Hage. Fram til fallet (the fall of Man) levde mennesket i et rent relasjonsbasert forhold til Gud der konseptet synd ikke eksisterte. Gud var deres Far, og som Hans ubetinget elskede barn levde de helt uten tanke på egne prestasjoner. Faktum er at de hadde ikke engang kunnskap om godt og ondt, slik Gud hadde, men som små barn levde de i en blind tillitt til at Gud elsket dem ubetinget kun basert på relasjonen alene. Noe som også selvsagt var tilfelle. Vi som er foreldre, men også de som ikke er det, kjenner alle igjen dette foreldre/barn forholdet. Det er et tett og intimt forhold som oppstår til og med lenge barnet er født, og de fleste av oss elsker barnet til og med før det er født. Og vi elsker med en så stor kjærlighet at det er vanskelig å forklare for de som ennå ikke har blitt far eller mor.

Denne kjærligheten er så intens og altoppslukende at den må oppleves for å kunne forstås fullt ut! Jeg kjenner ingen foreldre som noen gang har tenkt om sitt ufødte barn: ”Først når barnet har levd noen år, og via sine prestasjoner har gjort seg fortjent min kjærlighet, først da vil jeg elske barnet tilbake tilsvarende. Men om barnet ikke oppfører seg godt nok i mine øyne, og derfor ikke fortjener min kjærlighet, vil jeg faktisk støte dette barnet bort fra meg.”

Det tror jeg aldri noen mennesker på jorden har tenkt, eller vil tenke, men allikevel tror noen faktisk at Gud tenker på denne måten? Årsaken til at enkelte tror slikt om Gud er fallet, som vi feilaktig kaller syndefallet. Bare det ordet forteller meg at vi fokuserer på synden som ble effekten av fallet – det ble kaldt i rommet – og ikke på årsaken. Nemlig den endringen som skjedde i våre sinn ved at noen "lukket opp vinduene!" Menneskets fall var at Adam og Eva i deres sinn trodde løgnen servert av Lucifer som sa at Gud IKKE hadde et rent relasjonsbasert forhold til dem, men at det var prestasjonsbasert.

Fallet var aller først en endring i sinnet, og den syndige handlingen ble en en sekundær konsekvens av denne fatale endringen. Jesus kom av den grunn ikke primært for å betale prisen for konsekvensen av fallet, våre syndige handlinger, men det Jesus kom for var å fjerne det som hadde forårsaket problemet. Han kom for å lukke vinduene!

Gud i Kristus kom for å endre våre sinn tilbake til det opprinnelige tankesettet, og for å fortelle oss at Han elsker oss ubetinget, slik vi som foreldre elsker våre barn. Bibelen taler om 2 tankesett. Et før fallet, et tankesett etter fallet. Det før fallet forteller oss hvordan Gud tenker om oss, og Jesus gav derfor ikke sitt liv på korset for å endre Guds tanker om oss, men for å endre våre tanker om Ham. Det var Satans løgn i våre sinn Han kom for å fjerne og avsløre, og det gjorde Han ved å nagle den løgnen Satan hadde brukt mot oss de siste 1500 årene - loven - til korset. Loven forklarte i detalj menneskets store problem, men tilbød ingen hjelp til å løse det. Men takk og lov for at: ”det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av menneskets onde natur, det gjorde Gud. For syndens skyld sendte han sin egen Sønn i syndige menneskers skikkelse og holdt dom over synden i vår natur.” (Romerne 8:3) Hvis du fokuserer på synden i livet ditt, er du ennå forblindet av løgnen som forårsaket fallet i Edens hage. Da har du fremdeles et slør foran øynene, slik Saulus hadde. Han var synd-fokusert, slik alle Fariseere og skriftlærde naturlig nok var det. Han var en motarbeider av Evangeliet, og ikke en medarbeider slik han var overbevist om i sitt sinn.

I hans øyne var Gud en kjempestor Fariseer som tenkte og handlet som ham selv, men da Saulus ble ”seende” ved at sinnet ble endret, så Han Gud slik Han var og alltid har vært; nemlig ubetinget kjærlighet og nåde! Paulus skiftet fokus fra synd til sinn, og derfor sier han i Romerne 12:2 følgende: ”Og la dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans behag, det fullkomne.”

Paulus forstod at Jesus, for å fortsette bildet, hadde lukket vinduene for godt, og at kunnskapen om Guds relasjonelle farsforhold måtte inn i menneskers sinn. Det handlet om en endring i sinnet, og ikke en utvortes symptomatisk behandling av synden. Den behandlingen var Jesus ferdig med! ”Da han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.” (Hebreerne 1:3) Hvis du tror at synden fremdeles er ditt problem, ser du ennå ikke hva Jesus gjorde på korset, og du forstår faktisk ikke rekkevidden og storheten i frelsen. Men det er jo derfor jeg skriver det jeg skriver, for å fortelle deg at Gud alltid har elsket deg basert ene og alene på Hans relasjon med deg. Du er Hans barn, og har alltid vært det i Hans sinn.

Fallet i Edens Hage forandret ikke Guds tanker om oss, men de forandret kun våre tanker om Han! Husk at: ”Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.” (Hebreerne 13:8) Og når du leser Jesus skal du faktisk lese Gud for: ”den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er.” Jesus er Gud, og Gud er Jesus, og i Johannes 1:1 bekreftes det slik: ”I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.” Det å streve for å synde mindre er faktisk å videreføre Lucifers løgn, det vil si om du jobber for å synde mindre i egen kraft. For det er kun Guds nåde som er i stand til å utføre dette verket i deg, og da blir det Guds ære – ikke din. Romerne 5:21 sier dette i klartekst: ”Og som synden har hersket der døden var, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.”

Det å prøve å synde mindre i egen kraft er som å forsøke å skape liv ved å bruke død. La meg gi det et bilde til jeg har brukt i mange år, der det i dette bildet er kun mennesker med hunde-natur som kommer inn i himmelen. Mennesket uløselige problem var derimot at vi som en følge av fallet i Edens hage ble født med en katte-natur. ”de mange ble syndere på grunn av det ene menneskes ulydighet.” (Romerne 5:19) Vi visste ikke at vi var hunder, men i våre sinn trodde vi at vi var katter!

I over 4000 år prøvde vi å slutte å mjaue, jage mus, og oppføre oss som hunder så godt vi kunne ved å presse fram et voff og et bjeff her og der, samt å logre så godt vi kunne når andre så oss. Men løgnen om at vi var født med en katte-naturen var for sterk for oss, og vi feilet alle som en i våre fåfengte forsøk på å bli det vi egentlig var. Det var bare en løsning, løgnen i våre sinn om at vi var katter måtte dø! Men hvordan skulle dette skje? Jesus var løsningen, og: ”vi ble altså begravet med ham da vi ble døpt med denne dåp til døden, for at vi skal leve det nye livet, likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens veldige kraft.” (Romerne 6:4)

”Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at det legeme som er under synden, skulle gjøres til intet og vi ikke lenger være slaver under synden.” (vers 6)

Vi kom til sannhets erkjennelse, og ble nye skapninger da vi så hvem vi alltid hadde vært - nemlig hunder.Vi ble ikke nye i Guds øyne, for Han hadde aldri sett oss som katter med en katte-natur, men vi ble nye i våre øyne. I frelsen forsvant løgnen som hadde holdt oss i fangenskap, og vi fikk se den sannheten om oss som Gud alltid hadde sett! Alle mennesker har alltid vært under Guds nåde, for Gud er, og har alltid vært nåde og ubetinget kjærlighet. Den gamle Pakt hadde således også en herlighet, og hvert år ble hele folket kollektivt tilgitt alle sine synder i betydningen syndige handlinger. Ingen i den gamle Pakt trengte å gå fortapt på grunn av en synd, for Gud var den samme da som nå. Han var kjærlighet! Det var aldri våre synder som var problemet, men løgnen i vårt sinn! Også de som levde i den gamle Pakt fikk nåde, og levde i Guds konstante tilgivelse. Det er ikke bare vi i den nye Pakten som er tilgitt alle våre synder INKLUDERT de fremtidige vi ennå ikke har begått, for bare se hva som står i Hebreerne 9: 15: ”Så er da Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde, og det ble til forløsning fra overtredelsene under den første pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arv som var lovt.”

Det var like mye nåde i den gamle Pakten! Alle mennesker har i Guds sinn alltid vært tilgitt, elsket, og under Hans ubetingede godhet og nåde. Gud har aldri forandret seg, men Han var den samme før fallet, under fallet, og etter fallet. Synd skiller ikke Gud fra mennesket slik Satan påstår, for da var i tilfelle Jesus i utakt med Gud? Han kom jo ens ærend for å frelse syndere, ikke dømme dem! Det handler om vårt sinn, ikke om synd. Syndens plattform, løgnen om at Gud dømmer oss basert på våre prestasjoner, ble naglet på korset sammen med Jesus. Så lukk vinduet for godt og la det åpenbarte Guds Ord fornye ditt sinn, så du kan begynne å se deg selv slik Han ser deg. Hellig og rettferdig, høyt elsket og verdsatt, og som Guds elskede barn.

Skift fokus fra synd, til et fornyet sinn.