Hmmmmmm?

Hvem tror du at Gud egentlig er? Hvordan tror du Han er? Og ikke minst, hvordan tror du Han ser på deg?

Tror du Han elsker deg ubetinget, slik du elsker dine barn eller de som står deg nærmest? Tror du Han alltid har elsket deg, selv når du ikke levde så bra? Hva med før du ble frelst, tror du Han elsket deg da også? Eller tror du at Han elsket deg mer etter at du ble frelst?

Hva med når du synder? Tror du Hans kjærlighet til deg er den samme før du synder, mens du synder, og etter at du har syndet? Hva tror du egentlig om Gud? Det finnes en uendelig rekke med spørsmål man kan stille seg om Gud, og jeg tror jeg har stilt meg selv de fleste. Årsaken er at jeg trengte å finne ut av hvem Gud egentlig var etter mine år i Jehovas vitner. For der var spørsmålet avklart og det var ingenting mer å lure på, og det var opplest og vedtatt at Gud hadde et rent ”forretningsmessig” forhold til deg.

Gud forholdt seg til dine prestasjoner, og minnet meg litt om min tidligere bankforbindelse. Han som lånte meg en paraply når det var solskinn, men som krevde den tilbake når det regnet. Gud var nådig når jeg fikk det til, men totalt uten nåde når jeg feilet. Gud var på en måte allikevel mye enklere å forstå når Han var litt som oss, og elsket oss kun når vi fortjente det. Det systemet kjente jeg nemlig igjen, for det er det overlegent mest brukte ”operativsystemet” for mennesker i verden i dag. Dette operativsystemet i våre sinn heter synden og dødens lov, og kom inn i verden da Adam og Eva spiste av kunnskapens tre.

Menneskesinnet ble ved den handlingen formatert, og den originale programvaren som Gud hadde installert i oss ble byttet ut med kopien fra Lucifer. Det var derfor en enkel oppgave for mitt formaterte sinn å godta det som ble forkynt i menigheten, da det stemte med hva jeg var programmert til å tro. Gud var selvsagt god og alt det der, men Han var jo også hellig og rettferdig, og hvem var vel vi usle mennesker i forhold til Ham? Gud viste nåde til de som fortjente det, men om du syndet ble det "en annen dans. For da tvang du Gud til å reagere med en straff, for ellers ville Han jo ikke være rettferdig? Han kunne jo ikke opprettholde sin status som rettferdig hvis Han behandlet alle likt, ble det sagt. Gjorde du godt fikk du godt, men gjorde du vondt, vel da fikk du vondt. Så mitt bilde av Gud liknet egentlig på Fantomet, der han delte ut gode merker til de gode og onde merker til de onde. Slik var min Gud, og det var egentlig helt greit. Gud var både god og ond alt etter som jeg oppførte meg, og min Gudsfrykt var derfor i høyeste grad reell. Det vil si jeg kunne egentlig fjerne ordet "Gud" fra Gudsfrykt, for det var i grunnen bare frykt. Men i dag så tror jeg ikke på dette bildet av Gud i det hele tatt, for jeg har etter hvert fått åpenbart mer og mer om hvem Gud egentlig er. Jeg har grunnet, bedt, talt i tunger, bedt om tydning, spurt Gud om bilder for å få se hvem Han er, og alltid har spørsmålet vært det samme:

”Vis meg ditt hjerte Gud, så jeg kan forstå hvem du er.”

Jeg har fått masse svar, og det har rokket med de fleste etablerte sannheter i mitt sinn. Lyset over hvem Gud er blir bare sterkere og sterkere, og jeg fryder meg hver eneste dag over hva jeg får nåde til å se. Jeg vil dele et slikt bilde med deg, og dette handler om en far og to sønner. De bodde i et rikt land, og var meget velstående. Så skjedde det at den ene sønnen i ung alder ble kidnappet, og tatt med til et helt annet land. Der vokste han opp som sønn i en fremmed familie, og etter få år var minnene om faren og broren borte fra hans sinn.

Men de var ikke borte i farens sinn, for Han glemte aldri sin sønn! Etter som årene gikk fant faren ut hvor den kidnappede sønnen holdt til, i et fattig land langt borte. Det var et land uten særlig fremtid og håp, og så langt borte fra den velstanden og freden i det landet han kom fra som det var mulig å komme. Faren sendte derfor den ene sønnen Han hadde igjen ut for å hente ham tilbake, noe han klarte. De to sønnene kom hjem til sin far, og da begynte oppgaven med å overbevise den kidnappede sønnen om hans reelle tilhørighet. For i hans sinn hørte han ikke hjemme her, for i løpet av det oppholdet han hadde hatt borte fra faren var han blitt omprogrammert i sinnet. Hans sinn og farens sinn var ikke synkroniserte, og selv om han var en ekte sønn stemte det ikke med hva han trodde. Han var sikker på at han måtte gjøre noe for å fortjene å bo i denne rike og gode familien, og den hjemmeboende sønnen brukte derfor lang tid på gradvis å endre brorens sinn. Først da sinnet var endret forstod han hva som hadde skjedd; at han hadde blitt kidnappet og vokst opp i feil familie. Da han for første gang forstod hvem faren hans alltid hadde vært, og at han alltid hadde vært hans sønn, skjedde det en reversering av sinnet tilbake til det originale. Da han så på sin far med sinnets originale programvare, forandret dette alt hva han tidligere hadde trodd. Plutselig forstod han, og det var som å få synet tilbake. Dette bildet, eller filmen om du vil, ble spilt av for meg i mitt sinn mens Gud sa:

”Dette er hva jeg har kalt deg til, nemlig å fortelle verden at de alltid har vært mine barn.”

Mens jeg ”så” denne forestillingen i mitt sinn, hørte jeg parallelt dette verset klart og tydelig: ”For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.” (2 Korinter 5:19) Jeg forstod at jeg skulle fortelle mennesker at de VAR elsket av Gud, og at forsoningen var beviset på at de alltid hadde vært elsket. Han ville ikke begynne å elske dem først etter at de tok i mot den tilveiebrakte frelsen, men Gud hadde alltid elsket dem! Dette rokket med min tidligere forestilling om Gud, for jeg hadde trodd at det var en forskjell på Hans kjærlighet til oss før og etter frelsen. Men den fantastiske sannheten er at Han har alltid elsket oss helt ubetinget, og at alle mennesker alltid har vært Hans barn. Jeg ble ledet til dette verset i Efeserne 1:4-6 der det står: ”I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil. I kjærlighet og etter sin egen gode vilje avgjorde han på forhånd at vi skulle få rett til å være hans barn ved Jesus Kristus, til lov og pris for hans herlighet og nåde, som han overøste oss med i ham som han elsker så høyt” Når jeg leste dette verset i dette nye lyset om hvem Gud er, ble det nesten for mye å fatte. Her står det jo det jeg så i det bildet som Gud viste meg, nemlig at Han alltid har elsket oss, og til og med FØR Han skapte verden! Hans kjærlighet til deg og meg eksisterte ikke bare før du ble født og kunne prestere godt og dårlig, men til og med før verden ble laget.

Dette betyr at Guds kjærlighet til oss aldri har hatt noe med hva vi GJØR, men kun med hvem Han ER.

”Gud ER kjærlighet!” (1 Johannes 4:8)

Hvem tror du at Gud er, og hvordan tror du Han ser på deg? Jeg vet hva jeg trodde, og jeg vet hva jeg tror nå. Nå ser jeg mer og mer en Gud som helt fra før verden ble skapt alltid har elsket meg. Hans kjærlighet til meg er basert på en eneste ting; Hans farsforhold til meg. Mine prestasjoner har aldri hatt noe med saken å gjøre, og bare det å skrive det så rett ut kjennes litt utfordrende. Men det er sant, og for at vi skulle forstå dette sendte Gud sin sønn til oss for å vise oss hvem Han er. Jesus kom ikke som et motstykke til Gud, men SOM Gud. Ingen av oss har sett Gud:

”men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.” (Johannes 1:18)

Jesus kom for å vise deg og meg hvem og hvordan Gud er, og Hans liv her på jorden var hundre prosent ubetinget kjærlighet og nåde. Det er ingenting du kan gjøre for at Gud skal elske deg mer, og ingenting du kan gjøre for at Gud skal elske deg mindre. Det er slik Gud er. Tror du det?