Endelig så jeg klart!

For en overgang det var å se Gud som Han er, utildekket av religiøse løgner! Han var ikke i nærheten av å være som de hadde forklart Ham i menigheten, og var verken sint, streng, dømmende eller vred. Gud var ikke sånn i det hele tatt, men Han var rett og slett fullkommen kjærlighet og nåde. Jeg hadde vært blind i 8 år, men nå så jeg Ham som Han var, og det ble en så intens åndelig oppvåkning at jeg faktisk til slutt enten svimte av, eller sovnet. Det var 24. September 1992, og klokken var to på dagen, og jeg lå i min seng i huset mitt i Gjelsmoveien 16 på Mosby utenfor Kristiansand. Et 8 års mareritt skulle snart ta slutt, og jeg skulle gå fra blind til å bli seende. Jehovas vitner, og bare for å ha sagt det så elsker jeg menneskene der, hadde via sin prestasjonsbaserte forkynnelse lukket øynene mine så jeg ikke klarte å se Gud.

Religionen hadde gjort meg blind for hvem Gud egentlig var. Jeg hadde sett et glimt av den rette Gud tilbake i 1984, da jeg ble frelst hjemme hos en kamerat. Men etter disse vonde årene i menigheten var denne kjærlige og barmhjertige Guden helt borte fra mitt sinn, og det var som om Han aldri hadde eksistert. Jeg husket Ham ikke engang, for mine øyne var totalt forblindet for Guds nåde. Ikke slik at jeg var blind på mine fysiske øyne, men jeg snakker om mine åndelige øyne - de du ser med på innsiden og som maler de innvendige bildene som vi navigerer etter i livet. Paulus snakker om disse åndelige øynene i Efeserne 1:18-19: ”Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror.” Ingen er så blind som den som kun ser med sine fysiske øyne, og jeg så ikke hvem Gud var, og derfor heller ikke hvem jeg var i Ham. Faktisk så jeg Gud slik Satan ville jeg skulle se Ham, og meg selv på samme vis. Men det skulle snart endre seg, og jeg skulle snart bli seende.

Jeg trodde på den utbredte loviske tankegangen blant kristne som hevdet at jeg aller først måtte bekjenne alle mine synder, omvende meg, og be om tilgivelse for at Gud skulle vise meg en fortjent nåde. I mitt sinn var jeg helt overbevist om at jeg måtte "ofre" til Gud med mine ektefølte bønner om tilgivelse, dype anger, bekjennelse av mine synder og feiltrinn, og så ville Gud belønne mine prestasjoner med fortjent tilgivelse, nåde og kjærlighet. Dette hadde jeg trodd og levd under i 8 år, og jeg var like sikker på at det var sant da jeg lå der i senga. Men så hadde jeg for en tid siden møtt en mann, en disippel, og han hadde vist meg en helt annen Gud. Gjennom han så fikk jeg se en Gud som ikke dømte, ikke holdt noe i mot meg, og som ikke forholdt meg til mine prestasjoner, om de var gode eller dårlige. Jeg så en Gud som var ubetinget kjærlighet og nåde. Kunne dette virkelig være sant? Så jeg hadde et ørlite håp, selv om jeg var sikker på at Gud ville straffe meg med døden for mine mange synder. Krav, bud og regler hadde gjort sitt verk i meg, og jeg var ødelagt og tom for krefter og livslyst. Derfor ba jeg ikke om tilgivelse, for den veien hadde jeg gått alt for mange ganger. Jeg orket det rett og slett ikke lenger! Mitt aller siste kort i kortstokken var at Gud ikke var slik jeg trodde Han var, men slik jeg håpte Han var.

Mitt siste håp var at det var ufortjent, og da mener jeg helt totalt hundre prosent ufortjent! ”Gud, hvis du finnes, så trenger jeg det Ken har på innsiden. Livet mitt er ødelagt, og jeg klarer ikke leve mer. Jeg får ikke til kristenlivet, men det vet du jo for du er jo Gud? Du må komme personlig og vise deg, slik at jeg forstår at du lever og elsker meg. Det holder ikke at det bare blafrer litt i gardinene, eller at du sier; Hei, jeg er glad i deg! Men du må komme og hjelpe meg! Du har jo skapt himmel og jord, så du klarer vel det? Vær så snill, hjelp meg Gud!” Dette var en blind manns bønn. En bønn som kom fra mitt indre og var helt bånn ærlig. En erkjennelse av totalt nederlag, total blindhet, og total utilstrekkelighet. En bønn fra en som ikke hadde noe å tilby, men som trengte å få alt gratis og ufortjent. Den er kanskje et stykke i fra det vi kaller tradisjonell frelsesbønn, der den manglet elementer som bekjennelse, omvendelse og såkalte ekte bønner om tilgivelse. Men det tok ikke Gud hensyn til i mitt tilfelle. Hvis jeg skal skrive det som skjedde etter denne "bønnen" tar det alt for lang tid. Men kort fortalt så kom Gud, og jeg fikk se den ubetingede kjærligheten da jeg minst av alt fortjente det. Men der ligger jo hele saken, at det er ufortjent! Jeg var på toppen av mitt synderegister, og hadde vel aldri på noe tidspunkt hatt mer ubekjent synd i livet. I følge mange ”eksperter” var jeg av den grunn på vei til fortapelsen, men Gud så det annerledes.

Gud viste meg at Han elsket meg like mye før jeg syndet, mens jeg syndet, og etter jeg hadde syndet. Gud var den samme hele tiden! Det som skjedde i senga den dagen var at jeg fikk synet igjen. Nå så jeg endelig den Gud som jeg så i 1984, og for et syn det var. For Han var fullkommen ren, fullkommen kjærlig, fullkommen lys, og fullkommen liv. I Ham var det ingen mørke, sinne eller vrede, hat eller død, men i Ham var det bare lys. Det er ikke mulig å forklare denne overgangen fra blind til seende, men den må rett og slett oppleves. Bibelen sier noe om denne blindheten mange dessverre ennå sliter med i 2 Korinter 3:15-18: ”Ja, også i dag ligger sløret over deres hjerter hver gang det blir lest fra Moseloven. Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort. Herren, det er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet. Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.” Sinnet vårt er en slagmark der det kriges om retten til våre innvendige øyne, og la oss lese litt om syndefallet i 1 Mosebok 3:4-7: ”Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og en lyst for øyet – et forlokkende tre, siden det kunne gi innsikt. Så tok hun av frukten og spiste. Hun ga også til mannen sin, som var sammen med henne, og han spiste. Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet.”

Syndefallet gjorde mennesket blind på innsiden, og de så nå kun med sine fysiske øyne. Alt handler om å se med sine innvendige øyne, og synden er å være blind for hvem Gud er. Blindheten stammer fra Lucifers løgn i Edens Hage, og loven forsterket løgnen slik at fallet ble fatalt. Vi måtte møte veggen så hardt at vi forstod at vi var blinde, slik jeg gjorde. Men veggen bestod ikke av straff, krav om bekjennelse og omvendelse, men lys, nåde og barmhjertighet. Jeg møtte kjærligheten i sin reneste form, ubesmittet av religiøs prestasjons-tankegang. Jeg så GUD! I Johannes 3:17-18 står det: ”Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.”

Johannes 1:12 sier: ”Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.”

Det handler om å tro på at det var nok det Jesus gjorde, totalt uavhengig av våre gjerninger, og Efeserne 2:8-9 bekrefter dette: ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.” I senga mi på Mosby så jeg Gud som Han er. Jeg så faktisk lyset sånn på ordentlig, og jeg forkynner deg det samme budskapet som Johannes:”Dette er budskapet JEG har hørt av ham og forkynner for dere: Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham.” (1 Johannes 1:5)

Hans konklusjon, som også er min, er at det eksisterer ikke fnugg av mørke i lyset, eller som han uttrykker det i 1 Johannes 4:8-10: ”Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet. Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham. Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.” Gud er bare god, Han er fullkommen kjærlighet, og i Ham finnes ikke vrede. Til deg som en innbakt ryggmark-refleks vil sitere Johannes 3:36 vil jeg si deg at utrykket "Guds vrede" ikke er annet enn er å være blind for Guds ubetingede kjærlighet. Den som er blind for hvem Gud er vil ved denne blindheten for Guds ubetingede kjærlighet oppleve det Bibelen kaller Guds vrede. Som kulde er fravær av varme, mørke er fravær av lys, er Guds vrede er fravær av åpenbaring av Guds kjærlighet. Guds vrede er i realiteten å tro løgnen om Gud, og det er en konsekvens av dette og ikke en aktiv dom sendt av Gud. La oss slutte med Johannes 3:19: ”Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde.” Dommen er ikke en straff mot oss basert på våre prestasjoner, men at Gud kom til verden i sin sønn for å gi oss synet tilbake.

”Dommen er at denne verdens fyrste er dømt.” (Johannes 16:11) Jeg tror personlig at Evangeliet er så ufattelige gode nyheter at om du ikke av og til blir beskyldt for villfarelse, så forkynner du ikke Evangeliet rent nok. Og om du ikke av og til blir beskyldt for å oppfordre til synd, forkynner du ikke lyset rent nok. For det er like lyst som Gud er ren, og det finnes ikke mørke i Ham. Ser du det nå?