Redd for ikke å være redd

Det tok ikke lang tid før tilliten til Gud ble erstattet med frykt. Gud, som i de første ukene som nyfrelst utenfor menigheten var en som elsket meg betingelsesløst, Han var etter kort tid i menigheten blitt til en helt annen. For Han var ikke fullkommen kjærlighet og nåde slik som jeg hadde trodd, men nå var Han i tillegg også streng, sint og vred. Tenk det? Gud var full av både kjærlighet og vrede samtidig? Men jeg trodde selvsagt på det de sa, for de var jo pastorer og ledere og visste nok hva de snakket om. De kjente jo Gud på en helt annen måte enn meg, og deres bibelkunnskap beviste jo det tydelig og klart. De siterte bibelvers utenat som de ekspertene de var, og om du hadde innvendinger så holdt du disse for deg selv. Du ville jo ikke fremstå som helt idiot heller! Akkurat det var det dummeste jeg gjorde, for den innvendingen jeg kjente på innsiden var den Hellige Ånd som talte til meg. For jeg var frelst og den Hellige Ånd talte derfor til meg på innsiden, men i Jehovas vitner trodde de ikke på det. Så jeg innrettet meg heller etter det lederne i menigheten sa, og lot i praksis deres forkynnelse male mitt innvendige gudsbilde. Etterhvert som de malte ble bildet av Gud mer og mer fryktinngytende, og hadde et menneske hatt de karaktertrekkene hadde sannsynligvis alle avskydd og hatet ham. Gud som på den ene siden var kjærlighet, nølte faktisk ikke med å ta livet av deg. Det holdt om du røykte tobakk, for eksempel! Den synden alene kvalifiserte til døden. Det var også en masse andre regler som gav deg samme dommen, for det var svart/hvitt, vinn eller forsvinn.

Dine prestasjoner enten frikjente deg, eller dømte deg til døden! Ordet ”gudsfrykt” betydde i min verden dødsfrykt, noe de minnet oss om i nesten hver eneste tale: ”Det står om livet!” Jeg hører det samme i dag i mange menigheter, og av forskjellige forkynnere: ”Hva om Jesus kom tilbake i natt, har du din sak i orden med Gud? Er du virkelig helt hundre prosent ren?” Er det rart mange forveksler gudsfrykt med dødsfrykt? Er det rart mange er redde? Men skal det være sånn da? Hva er egentlig gudsfrykt? Vel, det har for det første ingenting med frykt og redsel å gjøre, men beskriver hvordan vi skal forholde oss til Gud. I den gamle Pakten bestod gudsfrykten - det kristne livet - av loven og alle dens krav, bud og regler, samt konsekvenser ved å ikke oppfylle dem. Men i den nye Pakten er "spillereglene" radikalt annerledes, og nå lever vi ufortjent i Guds nåde via Sønnens oppfyllelse av loven på våre vegne.

Titus 1:1 forteller oss om: ”Den sannhet som hører til gudsfrykt.” og 1 Timoteus 3:16 er den ”gudsfryktens hemmelighet” som omtales Kristus selv i Hans inkarnasjon. Peter understreker at det kristne livsmønster som betegnes ved eusebeia, (gudsfrykt) gjør at man stadig vil se fram til Jesu gjenkomst og leve i lyset av denne nådefulle sannheten. (2 Peter 1:3-8)

Gudsfrykt i den nye Pakten er å leve i glede over det fullbrakte verket på korset, og ikke som i den gamle Pakt å leve i frykt for å ikke strekke til. Etter noen år i menigheten Jehovas vitner så var jeg så vant til å være redd for Gud at jeg på en måte håndterte det. Det var liksom sånn livet var. Gud var en streng dommer jeg burde frykte, og så lenge jeg gjorde det så holdt frykten meg "i ørene" for å si det på den måten. Frykten ble min veileder til rett liv, og sørget for at jeg ikke torde å gjøre det jeg var sikker på Gud ville dømme meg for.

Frykten ble min venn, og dette var et konsept jeg kjente igjen fra trening og diett. Når jeg skulle ned i vekt så hadde jeg lært meg å se på sulten som min venn, for det var jo tilstedeværelse av sult som beviste at jeg var på rett vei. Ingen sult, ingen vekttap! Eller som vi sa; No pain - no gain!

"Om du ikke frykter Gud så forstår du ikke hvem Han er, og hva Han er i stand til," forkynte de med alvor i stemmen. Så min nye venn, frykten, ledet meg videre gjennom livet. Den sørget for at jeg ikke torde å synde som å røyke, spise pølser som det var blod i, feire gebursdag, jul, og for ikke å snakke om 17. Mai. Men hvis jeg allikevel syndet ble frykten min pådriver til å be Gud om tilgivelse, med påfølgende omvendelse og rett bekjennelse. Der frykten i starten var min fiende var den nå blitt min venn, og den minnet meg trofast om alle mine feiltrinn. Årene gikk og jeg fant sånn tålig ut av dette systemet, og frykten var nå min guide til rett og galt, godt og ondt. Men jeg skal innrømme at jeg gledet meg noe helt vilt til Gud kom tilbake, for jeg hadde det jo ikke særlig bra. Men som de sa: "dette jordiske livet er bare en test der det er kun de som holder ut som blir frelst!"

Med frykten som min trofaste følgesvenn ga jeg derfor alt inn i prosjektet; "holde ut til Gud kom igjen!" Men så skjedde det et skifte i livet mitt. Jeg var nå blitt så vant til å leve med frykt at jeg på en måte ble immun. Jeg var ikke like følsom for frykten lenger, og da slo det ned i meg: "Tenk om jeg har mistet frykten? Hvordan skal jeg da klare å gjøre det Gud vil, og unngå å gjøre det Han ikke vil? Hva om jeg glemmer å be om tilgivelse for en synd fordi jeg ikke lenger klarer å høre hva frykten sier? Da vil jeg jo gå fortapt på en ubekjent synd?" Jeg ble reddere enn noen gang. Ikke for Gud denne gangen, men jeg ble redd for å ikke være redd. I mitt hode raste det tanker om at Gud hadde gitt meg opp, og at Han derfor hadde fjernet frykten, det jeg var sikker på var Guds ransakende og veiledende stemme i meg. "Det er ikke lenger noe vits i det for han synder så mye at han aldri vil få det til," hadde Gud sikkert tenkt. Eller var jeg rett og slett var blitt sløv, grådig eller enda verre; stolt? Eller kanskje jeg hadde feil motiv, og det helt uten at jeg visste om det en gang? Det var på tide å skifte gir, og jeg prøvde mer enn noen gang å leve rett. Jeg leste mer, vitnet mer, og prøvde etter beste evne å holde de reglene jeg visste jeg måtte. Men redselen for å ikke lenger kjenne frykt hadde overmannet meg. ”Hvorfor kjente jeg ikke den samme redselen for Gud som før? Hvorfor torde jeg å tenke tanker som gikk i mot det gudsbildet de hadde malt i meg? Hvor kom tankene fra som lurte på om det de sa om Gud virkelig kunne være sant? Hvorfor tvilte jeg?” Denne nye redselen var på et helt annet nivå enn den første, for den var jo etterhvert blitt min venn og veileder til bekjennelse av synd, daglige bønner om tilgivelse, og et rett liv. Frykten var jo for meg, og uten den klarte jeg ikke å leve rett. Men hva skulle jeg nå gjøre som jeg ikke lenger kjente frykten? Veiviseren min var borte, og frykten for fravær av gudsfrykt var helt vanvittig. Som du vet er jeg i dag fri, og har i nåde fått sett Guds hjerte. Jeg har opplevd Guds ubetingede kjærlighet, og vet at frykten ikke er av Gud. Det er Guds godhet som driver oss til omvendelse og rett liv, og ikke frykten. Den kommer fra fienden. Men jeg ser i mange menigheter og blant kristne at den samme frykten for Gud er tilstede. De kaller den fremdeles for gudsfrykt, og gjør et positivt ord som er for oss til et våpen i satans hånd. Frykten holder fremdeles mennesker i fangenskap, og mange har fryktet i så mange år at de ikke kjenner til noe annet. De er redd for Gud, og deres gudsbilde er skapt av en blanding av tolkning av bibelvers, forkynnelse, og tanker fra den onde som maler et bilde av en dømmende Gud som straffer eller belønner våre prestasjoner. Mange er kommet så langt at de mer frykter å ikke være redd, for da vil de bli lurt til å leve sløvt og høre på det som ”klør i øret”. De er redd for nåden og klamrer seg desperat til frykten, det de feilaktig tror er gudsfrykt, og som de er sikre på er deres trofaste veileder til et såkalt gudfryktig liv Gud har behag i.

Jeg vet det, for jeg har levd slik i mange år. Jeg har levd med en pervertert gudsfrykt der du har vært redd så lenge, blitt så vant til det, at du etter en tid tror at det er slik kristenlivet er. Til slutt blir du faktisk redd for å ikke være redd, for hva da? Hvordan skal du da vite hvordan du skal leve? Du tror at Gud leder deg via denne misforståtte "gudsfrykten," og nåden blir redusert til en listig felle fra falske brødre og søstre som går fiendens ærend. La oss lese et vers i dag som vil vise deg veien ut av dette bedraget. Det er i 1 Johannes 4:17-18, og der står det: ”I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Kristus er, slik er vi i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten.”

Veien ut av frykten er åpenbaringen av at Jesus viste oss Gud. Når du får se Gud gjennom Jesus, og at Gud IKKE er slik de skriftlærde tolket Ham til å være, ja da vil frykten miste sitt klamme grep på deg. Åpenbaringen av at Gud er akkurat som Jesus, ubetinget kjærlighet, det er det eneste som har makt til å drive frykten ut av deg.

Gudsfrykt er ikke å frykte Gud, men å kjenne til den nye Paktens ubetingede kjærlighet og nåde, og å leve og forholde seg til Gud med dette som plattform. Gudsfrykt beskriver kristenlivets betingelser, og kanskje er gudsglede mer beskrivende?