Det er ok å stole på tankene dine!

”Det er ok å stole på tankene dine.” Dette er et ikke uvanlig råd fra psykologer, men hva med oss som er kristne? Kan vi stole på tankene, eller blir det feil siden vi har Bibelen som vår fasit og rettesnor? Vel, la oss se litt på dette sammen.

Mine første uker som kristen var uten menighet, uten Bibel, og uten kristen påvirkning i det hele tatt. Det var i 1984, og jeg hadde nettopp hatt en overnaturlig opplevelse av å høre Jerusalem synge: ”I natt kommer Jesus igjen!”

Livet ble plutselig helt annerledes, og jeg bare visste at jeg visste at jeg tilhørte Gud. Faktisk trodde jeg at jeg alltid hadde gjort det, men nå visste jeg det bare. Ikke fordi jeg hadde gjentatt en frelsesbønn, gått fram på et møte eller stevne, fått en hånd plassert på hodet, bedt en bønn, omvendt meg, eller noe sånt. Men jeg bare visste det på innsiden.

Jeg visste faktisk ikke engang at jeg var blitt det vi kaller frelst, så jeg kalte jeg meg en kristen som trodde på Jesus. Jeg ba ikke, talte ikke i tunger, leste ikke i Bibelen, og hadde ingen veiledning, men på tross av fravær av det vi ofte oppfatter som essensielt i kristenlivet opplevde jeg de mest utrolige ting sammen med Jesus. Faktisk så mye at det å skrive det ned ville romme minst 1 bok.

Jesus var tilstede på innsiden og snakket til meg, og jeg kjente igjen stemmen Hans intuitivt. Det var den samme milde stemmen jeg bare visste tilhørte Jesus, og som jeg i mange år hadde lengtet sånn etter å bli bedre kjent med. Det var som å ha snakket med en god venn på telefonen i lang tid, men nå så jeg ham endelig ansikt til ansikt. Og det uten å se han på ordentlig, hvis du forstår hva jeg mener.

Det var lett å stole på stemmen på innsiden, og dermed også på tankene mine som var et produkt av hva jeg trodde inni meg. Det var jo Jesus som snakket til meg, og hvem kan man stole på om ikke Ham? Aldri et øyeblikk opplevde jeg at det var satan eller andre stemmer som snakket "der inne," men det var alltid bare Jesus.

Det fantes ikke to stemmer med motstridene budskap som var vanskelig å skille fra hverandre, men det eksisterte kun denne ene milde stemmen som jeg kjente så godt. Jeg lo, gråt, snakket, og noen ganger til og med sang jeg sammen med Jesus. Han liksom bare var der hele tiden, og hadde alltid noe godt å si til meg. Ikke en eneste kritiserte Han meg for hvordan jeg levde livet mitt, men å lytte til Hans stemme var som å bade i ren og uselvisk kjærlighet. Opplevelsen var så mektig at det brant vekk all lyst til å gjøre noe annet enn å bare være sammen med Ham, og å gjøre ting sammen med Ham.

Sånn gikk det en del uker, men så begynte jeg i menigheten Jehovas vitner. Dere har hørt historien før og jeg skal ikke gjenta meg selv, men bare si kort at det å stole på tankene mine ble det fort slutt på. Nå var det bokstaven som gjaldt, og Bibelen ble min nye veileder. Tanker og innvendinger stemmer var skumle saker, sa de, og det hadde ledet mange ut i villfarelse og det som verre var.

Livet måtte ikke ledes av så usikre kilder som innvendige stemmer, men kun etter hva Bibelen klart og tydelig fortalte. For hvor vanskelig kunne det være? Det var jo bare å lese hva som stod der svart på hvitt, og deretter gjøre det. Det å blande inn forstyrrende elementer som egne tanker og innvendige stemmer ville jo føre til det komplette teologiske kaos, det forstod vel alle?

Etter Jehovas vitner begynte jeg i en pinsemenighet, og der var det litt friere i forhold til å lytte til hva Ånden sa. Men Bibelen måtte ha siste ord, og om du tenkte, kjente, trodde, eller opplevde du hadde hørt den Hellige Ånd si noe annerledes, måtte alltid Bibelen vinne. Så på en måte var det ok lytte til tankene, men kun om de var i takt med Bibelens klare og utvetydige budskap.

Det virket jo fornuftig, men det tok ikke veldig lang tid før jeg forstod at ikke alle hadde den samme tolkningen av dette påståtte utvetydige budskapet i Bibelen. For noen trodde på helbredelser og tungetale, andre ikke. Noen trodde på helvete, andre ikke. Andre igjen trodde på at trengselstiden lå foran oss, andre at den sluttet i år 70. Så var det de som trodde at noen av oss var spesielt utvalgt til å være sammen med Gud, mens andre var forutbestemt til få gå fortapt? Men alle var like sikre på at Bibelen klart og tydelig bekreftet deres tolkning!

Men det stoppet ikke der, for de hevdet også at den Hellige Ånd bekreftet at de hadde rett, og at de andre hadde feil. Jeg på min side, klok (ikke skadet) av skade etter årene i Jehovas vitner, trodde ikke helt uten videre på noen av dem. For jeg ville finne ut av det selv, for det å stole blindt på andre var jeg ferdig med.

Så jeg lyttet til min egen innvendige stemme, min egen Jesus, og begynte å bygge opp igjen tilliten til mine egne tanker. Jeg valgte å stole på at Jesus veiledet meg personlig, og jeg snakket derfor heller med Jesus om alt jeg lurte på. Etter hvert var jeg tilbake der jeg var helt i starten av kristenlivet der det bare var Jesus og meg, og jeg lærte mer og mer om hvem Gud egentlig var.

Bibelen ble ikke min fasit på Jesus, men Jesus ble min fasit på Bibelen. Jeg lot Jesus få siste ord i enhver sak, og alt som ikke stemte med Jesus lot jeg bare ligge. Jesus forklarte det samme til jødene i Johannes 5:39-40: ”Dere gransker skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og nettopp de vitner om meg! Men dere vil ikke komme til meg slik at dere kan ha liv.”

Du finner ikke svaret i Bibelen alene, og om du lar dine eller andres tolkninger og doktriner vinne over hva du kjenner stemmen fortelle deg på innsiden. Men du må la den Hellige Ånds stemme vinne over intellektet om du vil lære Gud å kjenne! Sagt på en annen måte så må du la Ånd trumfe bokstav, for vi er jo blitt ”tjenere for en ny pakt, som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.” 2 Korinter 2:6.

Noen blir engstelig over slike påstander, og roper et varsku og sier: ”Da kan vi jo ende opp med å tro hva som helst!” Men det er jo det jo de Bibeltro som gjør! Alle hevder jo å ha den ene riktige tolkningen, den balanserte sannheten, men ingen er jo enige med hverandre! Jo flinkere de er, positivt ment, og jo dypere de går inn og studerer i detalj hva Bibelen sier om de forskjellige emnene, jo mer blir det klart at Bibelen ikke er så utvetydig som vi kanskje har trodd?

Bare se på emner som tusenårsriket, den store trengsel, preterisme og futurimse, barne og voksendåp, og for ikke å snakke om Israel! Eller hva med homofili og skilsmisse? De skolerte og intellektuelle sloss jo ofte så de "teologiske fillene fyker," og da er mitt spørsmål; Hvis Bibelen var så krystallklar og utvetydig, hvorfor er ikke de mest skolerte og intelkktuelle av oss enige i hva Bibelen sier? De har jo hatt noen tusen år å finne en felles teologisk plattform som vi alle kunne enes om!

Jeg tror det derfor er på tide at vi igjen velger å stole på at Jesus mente det Han sa i Johannes 14:18: ”Jeg skal ikke la dere bli igjen som foreldreløse barn, jeg kommer til dere.” Jesus snakker om den Hellige Ånd, og Han kaller Ham for ”JEG!”

Det betyr altså at det er Jesus som er stemmen på innsiden. Og hva er Hans oppgave? Det forklarer Jesus selv i Johannes 16:12-13: ”Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet.”

Jesus, ved den Hellige Ånd vil veilede oss personlig – en til en - til den fulle sannheten! Det er Han som er fasiten, og det er Hans stemme som må trumfe enhver tolkning, uansett hvor hardt bokstaven sitter fast i hodet. Noen blir redde, forståelig nok, for mange har sin trygghet i det de tror er den riktige tolkningen av Bibelen. Ved å gi den Hellige Ånds stemme den posisjonen Jesus bekrefter føler de faktisk at de mister selv plattformen i kristenlivet. Alt blir plutselig utrygt, og de vante og trygge rammene forsvinner.

Men jeg tror vi alle må gå gjennom denne prosessen der du må gi slipp på hva du tror Bibelen sier OM Jesus, og heller får et personlig forhold TIL Jesus. Vi må slippe tak i den falske tryggheten og opplevelse av kontroll som doktriner og fastlåste "sannheter" representerer, så vi kan ledes inn i det intime felleskapet med Jesus der du lærer deg å stole på Hans stemme. Først da vil du finne sann trygghet.

Jeg har valgt å igjen stole på tankene mine, og på at Jesus ved den Hellige Ånd veileder meg på en måte som er totalt overlegent mitt intellekt. Det er ok å stole på tankene dine, og å la deg veilede av den innvendige stemmen. Det er Jesus som taler til deg, og Han vil gi deg svar på alt du måtte lure på. Det kan du trygt stole på!