Bygd på en løgn

Vi kjenner alle til fallet i Edens Hage, og konsekvensene av dette. Da Adam og Eva spiste av kunnskapens tre fikk de for første gang i deres liv kunnskap om godt og ondt, og i 1 Mosebok 3:22 beskrives dette slik: ”Herren Gud sa: Nå er mennesket blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livstreet også og spiser og lever evig!” Det var satan som fremsa løgnen om at de kunne bli mer lik Gud hvis de presterte bedre, og at Gud ikke hadde et rent relasjonelt forhold til dem slik de til nå hadde trodd. Denne løgnen om at de ikke var lik Gud, og at Gud belønnet gode prestasjoner og straffet dårlige erstattet deres tidligere barnslige tillitt til at Gud elsket dem som en mor betingelsesløst elsker sine barn. Denne nye kunnskapen om godt og ondt, kombinert med løgnen om at Gud opererte under systemet straff og belønning, gjorde sin umiddelbare virkning som vi ser her i 1 Mosebok 3: 8-10:

”Da hørte de Herren Gud som vandret i hagen i den svale kveldsvinden. Og Adam og hans hustru gjemte seg for ham mellom trærne i hagen. Men Herren Gud ropte på Adam og sa til ham: ”Hvor er du?” Han svarte: ”Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.” Tillitt ble erstattet med frykt, og årsaken til dette var løgnen fra satan. Fallet i Edens Hage bestod altså av at menneskene trodde løgnen om Gud, og det er denne løgnen som er selve opphavet til dårlige gjerninger. ”Synden er at de ikke tror på meg.” (Johannes 14:9) Så der står menneskeheten i sin begynnelse med 2 mennesker, Adam og Eva, og i deres sinn eksisterer det nå en løgn om Gud. De var på dette tidspunktet helt ukjent med at det eksisterte en djevel, og var derfor helt overbevist om at løgnen var sann og at den kom fra Gud via en Herrens engel. De gjenfortalte derfor denne løgnen under merkelappen ”sannheten om Gud” til alle sine etterkommere. På en måte var de i praksis disipler der de multipliserte løgnen fra satan, og de hevdet at Gud var både god og ond, lys og mørke, og at Han forholdt seg til menneskene via systemet straff og belønning. De var nå helt sikre på at Guds forhold til menneskene var prestasjonsbasert, og den tidligere fasen i Edens Hage der Gud var ubetinget kjærlighet var for lengst glemt og visket ut av deres sinn.

Løgnen fra satan dominerte deres tanker og handlinger. Slik gikk over 2000 år, og alle mennesker fikk via muntlige overleveringer det samme synet på Gud. I deres sinn levde det derfor en oppfatning om at Gud belønnet og straffet deg basert på kvaliteten av dine gjerninger. Hadde ikke Gud grepet inn og sendt Jesus for å korrigere dette perverterte gudsbildet ville vi fremdeles ha levd påvirket av denne løgnen, og ingen av oss ville ha hatt noen som helst mulighet til å bli frelst. Men Gud hadde planen klar, og den planen var Jesus. Allerede i 1 Mosebok 3:15 sier Gud: ”Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen.” Synden førte ikke til at Gud trakk seg bort, heller tvert i mot, og vi leste jo nettopp i 1 Mosebok 3:8 at Gud kom til Adam og Eva dagen etterpå som Han pleide. Synd virker altså ikke frastøtende på Gud slik kryptonitt virker på supermann, men det var det løgnen fra Satan så gjerne ville vi skulle tro.

Men slik er det ikke! For Gud elsker oss uten betingelser, og Han elsker deg derfor like mye før du synder, mens du synder, og etter du har syndet. Gud elsker deg med sin Agape kjærlighet, ikke fordi du er så elskelig sett med menneskelige øyne, men fordi Han ER kjærlighet.

”Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.” (1 Johannes 4:10) Menneskene levde på en løgn, og Gud valgte en helt spesiell og genial løsning for å avsløre denne løgnen som holdt oss alle i trelldom. Han gav oss Loven, innsatte presteskap og templer, og brukte dette som et verktøy til å avsløre løgnen. For loven spilte nemlig videre på løgnen som Lucifer fikk Adam og Eva til å tro på. Men fordi Gud er og forblir nåde og ubetinget kjærlighet fra evighet til evighet, ble folket via systemet med ofringer alltid tilgitt slik at også den gamle Pakten med rette kan hevdes å være en nådepakt. Loven pekte på vår utilstrekkelighet i oss selv til å nå den standard Gud avkrevde, slik satan gjorde det i begynnelsen, og i 1500 år levde og strevde menneskene med Lovens umenneskelige krav. Men ingen strakk til i løpet av alle disse årene, og Loven gjorde sin gjerning og dømte alle mennesker skyldig.

”Ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.” (Romerne 3:20) Presteskapet med alle sine ofringer forsterket altså løgnen fra satan som påstod at Gud hadde et prestasjonsbasert forhold til oss, og ikke et rent relasjonelt foreldre/barn forhold. Så på en måte kan man si at hele systemet med presteskap, templer, og ofringer i den gamle Pakten, selv om dette var innsatt av Gud, allikevel hadde løgnen fra Satan som plattform. I Hebreerne 10:1-4 står det: ”Loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingene selv slik de virkelig er. År etter år bæres det fram offer som stadig er de samme, men med disse er loven ikke i stand til å gjøre dem som ofrer, fullkomne. Ellers hadde de vel holdt opp med å ofre? For hvis de som deltar i gudstjenesten, var blitt renset én gang for alle, ville de ikke lenger ha noen bevissthet om synd. Men ofrene er hvert år en påminning om synd. For blodet av okser og bukker kan umulig ta bort synder.” Romerne 3:21-14 sier: ”Men nå er Guds rettferdighet blitt åpenbart uavhengig av loven. Om den vitner loven og profetene. Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus, til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus.” Loven som presteskapet bygde på skulle avsløre løgnen fra satan ved å bidra til at fallet i Edens Hage ble endelig, slik at Jesus kunne erstatte dette med nåden og sannheten! I Hebreerne 10:8-10 står det:

”Slaktoffer og gaver, brennoffer og syndoffer ville du ikke ha og brydde du deg ikke om,” enda det er slike offer som bæres fram etter loven. Deretter sier han: ”Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje. Han opphever altså det som først er nevnt, for å la det andre gjelde. I kraft av denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.” Jesus kom altså for å avsløre løgnen fra satan, og Han erstattet tempelet, presteskapet og ofringene med seg selv. Alt ble nå sammenfattet i personen Jesus, og Han er nå tempelet, vår eneste yppersteprest, og det endelige offerlammet! Jesus avsatte presteskapet, og systemet som dette bygde på. Han utvalgte seg i stedet 12 disipler, og det siste Jesus sier før Han reiser til Himmelen er disse kjente ordene: ”Da trådte Jesus fram og talte til dem: ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” (Matteus 28:18-20) Der det avsatte presteskapet bygde på en løgn, bygger det innsatte disippelskapet på sannheten. ”Jesus sier: ”Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.” (Johannes 14:6) Det var allikevel ikke Loven som ville bringe frelse, men Jesus!

Presteskapet var avsatt, og nå er det vi som i Kristus er et kongelig presteskap og templer for DHÅ. Nå har vi de 5 tjenestegavene som Jesus hadde, som er apostel, profet, evangelist, lærer og hyrde til å bygge og utruste disipler slik Han viste oss i sitt liv. ”Men skal vi ikke lenger samles i menighetslokaler?” Jovisst skal vi det, og det er en velsignelse vi skal takke Gud for. Men vi må anerkjenne hva Jesus kom for å avsette slik at vi ikke gir bygninger og systemer en verdi over Jesus.

”Se, her kommer jeg (Jesus) for å gjøre din vilje. Han opphever altså det som først er nevnt, for å la det andre gjelde.” (Hebreerne 10:9)