Jeg, en tviler

Da jeg var yngre trodde jeg mer enn jeg tvilte, men nå tviler jeg mer enn jeg tror. Vil det si at det går feil vei med troen? Er jeg i ferd med å miste noe, eller er jeg kanskje i ferd med å finne noe. til og med noe veldig viktig?

Vel, jeg er tilbøyelig til å tro det siste. Som kjent for mange av mine lesere fikk jeg en opplevelse allerede i 1984 der jeg i et refreng av Jerusalem; ”i natt kommer Jesus igjen” fikk et møte med Jesus. Det var ingen frelsesopplevelse der jeg gjorde noe for at Gud skulle belønne meg ved å akseptere meg, og forholde seg til meg på en ny måte. Men det var jeg som plutselig så annerledes på Gud, og jeg bare visste at Han elsket meg og alltid hadde gjort det.

Kan det være det som menes med å komme til sannhets erkjennelse? At den evige sannheten som er at Gud alltid har elsket oss gikk opp for meg? For sannheten var vel ikke ny for Gud, men kun for meg? At det ikke var meg som i det øyeblikket gikk fra Guds fiende til Guds venn, men heller at sinnet mitt ble tømt for løgnen som påstod nettopp det? Og at frelsen er at dette løgnens slør blir tatt bort så sannheten om Gud kan strømme fritt fra hjertet og opp i sinnet? Kan det være så enkelt?

Uten å gå i detaljer begynte jeg rett etterpå i Jehovas vitner, og der møtte jeg bokstaven som substitutt for Jesus. For det handlet om en bok mer enn Gud, og 6 år som bokstav-soldat ble min nye skjebne. Jeg møte til slutt veggen, som flere av oss i denne sekten, og de neste 2 årene ble helt forferdelige. Jeg var overbevist om at Gud ville se meg og min lille familie død, og at det også var fortjent.

Guds kjærlighet var erstattet med Guds vrede, og jeg kunne ikke dø fort nok.

Men så, på toppen av i hvert fall mitt nivå av synd og elendighet, så opplever jeg det samme som i 1984 en gang til. Guds kjærlighet treffer meg, omslutter meg, og helbreder masse innvendige sår. Det blir så sterkt møte at jeg mer svimer av enn sovner, og når jeg kommer til meg selv igjen er jeg for alltid overbevist om at Gud ALLTID har elsket meg PÅ TROSS av mine gjerninger.

Gud er nemlig kjærlighet!

Kristenlivet begynner på en måte på nytt, men denne gangen med en tung bagasje fra en vond periode i livet. Men med vissheten om Guds kjærlighet til menneskene begynner jeg å lese, studere, og grunne og gruble på absolutt alt i Bibelen. For jeg er sikker på at Gud fortsatt må forstås via Bibelen, og boka får derfor en stor plass i livet mitt. Jeg studerer mer enn de fleste, og siden jeg er litt god på å huske blir jeg etter hvert litt av en kapasitet på området.

Det handler etter hvert om å tro, for det blir jo som man tror står det skrevet. Og det du tror skal man si ut, og så blir det slik. I hvert fall etter hvert. Men blir det ikke som du sier da tror man enten ikke nok, eller så er det noe annet du gjør galt. Da må man ransake seg selv om man virkelig er i troen.

Jo mer jeg studerer og leser, jo mer går det opp for meg at noe ikke helt stemmer. For jeg begynner å tvile på mer og mer i Bibelen, og dette uroer meg. Er det noe galt med meg? Jeg ser også ting i menigheten som ikke er helt greit, og jeg bare vet at Jesus aldri hadde gjort det slik. For det er et jag etter makt og posisjoner som ikke ligger noe tilbake for det jeg har opplevd i forretningsverden.

Mine spørsmål, i beste hensikt, til pastorer og ledere begynner etter en tid å gi meg et rykte som bråkmaker og opprører, og jeg får da også til slutt en opprørers skjebne. Jeg fryses ut av felleskapet med beskjed om at det er min feil. Jeg burde ha innrettet meg og trodd ukritisk på det som ble forkynt. For de visste jo det de forkynte, og det de sa var sannheten!

De siste årene har jeg fått sett mer av Guds nåde og ubetingede kjærlighet enn i hele mitt kristne liv til sammen, og vet nå at tvil er en bra ting. For tvil fører til undring, og undring fører deg nærmere visdommen, som er Gud i deg. Det å tro man vet alt gjør at du begrenser Gud til det ditt hode rommer, mens undringen sørger for åpning mellom din ånd og ditt sinn. Jo mer jeg innser jeg ikke vet, jo mer av Guds visdom tillater jeg å flyte inn i sinnet mitt.

Jeg tror at om Evangeliet og alle de hemmeligheter de rommer er som et endeløst hav, så går jeg fremdeles og kun vasser i strandkanten.

Bare se på rent jordisk visdom som matematikk, biologi, teknologi, og praktiske ting som å bygge hus, reparere bremsene på bilen, eller å skifte olje på sykkelen. Hvor mange prosent av jordisk visdom mener du å beherske til det fulle? Ja, ikke sant? Ikke hundre prosent på alle områder, slik som de fleste av oss. Men Gud, der har vi liksom alle forslått og sett såpass mye at vi ikke bare ikke trenger mer kunnskap, men med fasiten i hånd kan vi til og med irettesette de andre som tenker annerledes!

Man kan ikke en gang bygge et gjerde uten hjelp, men Gud har vi forstått fullt ut!

Hva med de mer komplekse spørsmålene som når begynte tiden? Var det noen gang ingenting? Kan tiden ta slutt? Hva er utenfor universet? Egentlig vet vi veldig lite om vi skal være ærlige, også om Gud. Men nettopp derfor tror jeg at Jesu kom personlig for å vise oss hvem og hvordan Gud er. Det klarer vi jo alle å forstå, og du trenger ikke en gang å være smart for å forstå det.

Jesus er Gud, og Gud er akkurat som Jesus. Enkelt og greit, og da vil selv ikke dåren fare vill. Faktisk er det nesten enklere for dåren, for han har mer plass til Jesus i hodet sitt. I dag så har jeg endret styrkeforholdet mellom Bibelen og Jesus til at Bibelen må underordne seg Jesus, og hans liv og virke. Alt som ikke stemmer med Jesus og tåler det jeg kaller Jesus-testen, lar jeg enkelt og greit ligge. For det dreier seg om Jesus!

Det som før var vanskelige bibelvers er det ikke lenger, for min teologi er kastet på skraphaugen og jeg sitter tilbake kun med Jesus. Han er fasiten, og Han er veien, sannheten og livet. Han er mitt alt, det handler kun om Ham, og selv Bibelen får ikke komme i veien.

Men jeg leser og studerer Bibelen mer enn noen gang, men nå er det plutselig enkelt. For jeg har fasitsvaret på alle dilemmaer – JESUS! Det er som å fuske å prøven på skolen, der du har fått med deg fasiten på alle spørsmålene.

Jeg tviler mer enn noen gang, og det er helt greit. Jeg tror til og med det er riktig. Jeg vet mindre og mindre, men Jesus blir større og større. Det er av og til vanskelig å leve med tvilen, for inne i meg er det et eller annet som så gjerne skulle ha hatt svaret på absolutt alt. Men sånn er det ikke, og jeg omfavner heller undringen i erkjennelsen av at Visdommen bor i meg og gir meg alt jeg trenger i rette tid.

Enn veldig god effekt av dette er at jeg endelig tør å like Bjørn Eidsvåg igjen, for han har jeg kun likt på avstand i mange år. Men nå som tvilen ikke er min fiende, men min venn, tror jeg at jeg må på konsert med ham igjen. Det er faktsik mer enn tjue år siden sist gang jeg hørte ham. Blir du med?