Gud i magen

Jeg har en Gud i magen, og en Gud i hodet. Av og til er de 2 synkronisert, mens andre ganger er de ikke. Gud i hodet bryter ikke med hva som er en akseptert forestilling om Gud, selv om jeg sikkert av enkelte oppleves å ha et litt romsligere bilde av Faderen enn andre. Men Gud i hodet er allikevel innenfor sosialt aksepterte rammer, og jeg kan enkelt ”forsvare” denne oppfatningen av Gud via de riktige bibelversene. Gud i hodet er på mange måter en fornuft og kunnskaps-basert Gud, og en Gud jeg kan forsvare overfor andre, men mest av alt for meg selv. For i bunn og grunn er det jo meg og Gud det handler om til slutt. Det er jo Gud jeg forholder meg til daglig, og som jeg hele tiden tenker på, ber til, og grunner på. Det er Han jeg baserer hele min eksistens på, og som faktisk er min eksistens. Derfor har jeg et behov for å forstå og kjenne Gud, slik at jeg ikke trør feil ved å ta feil av. Som bibellærer er det jo også spesielt viktig å ha tilstrekkelig kunnskap til å kunne forsvare mitt Gudsbilde. Det er jo et stort ansvar å forklare Gud til andre mennesker, og min første bønn til Gud var faktisk om Han ville vise meg Hans hjerte så jeg kunne forstå hvem Han var. Jeg hadde nettopp kommet ut av Jehovas Vitner med et bilde av en Gud som nesten hadde ødelagt meg. Dette bildet – oppfatningen - av Gud var kun i hodet, for alt var basert på intellektuell tolking av Bibelen. Gud skulle, og kunne forstås via å kun lese i Bibelen, og vi ble advart mot å tenke, undre og gruble på egen hånd.

Undring ville føre oss på avveier, for Gud var større enn våre menneskelige tanker! Gud måtte forstås, og det stod jo svart på hvitt hvordan Han var i Bibelen. Hvor vanskelig kunne det egentlig være? I følge denne menigheten var Gud en som gav liv via sin rolle som skaperen og opphavet til selve livet, men Han var også en Gud som tok liv.

Gud bedømte dine gjerninger, og gav eller tok liv basert på kvaliteten av dem. Bibelen fortalte oss dette tydelig og klart, og det var en hel masse bibelsteder som bekreftet denne tosidigheten. Du har sikkert lest masse av dem selv, og kanskje du også har en ”Gud i hodet” basert på disse litt vanskelige versene?

Som for eksempel når Gud tar livet av Egypterne i fortellingen om Moses, men som i ett av sine bud sier: ”Du skal ikke slå i hjel!”

Et annet eksempel er i 5 Mosebok 28 der Gud er straffer deg med sykdommer, mens i Apostlenes Gjerninger 10:38 står det at det er djevelen som gir sykdommer – ikke Gud: ”Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og at han gikk omkring overalt og gjorde godt og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham.” Vi har alle en Gud i hodet, og våre versjoner - gudsbilder - varierer. Ikke alle har nøyaktig den samme Guden i hodet, og min er kanskje litt annerledes enn din? Min Gud i hodet er blant annet farget av min fortid i Jehovas Vitner, og min negative erfaring med lov, bud, regler og krav. Jeg vet nok bedre enn de fleste hva dette kan føre til, og for meg gikk det så langt at jeg ville avslutte livet. Jeg nådde aldri opp til den standard Gud krevde av meg, og klarte ikke lenger å vente på at den utstedte dødsdommen skulle effektueres. Da var det bedre å gjøre det selv, så hadde jeg i hvert fall kontroll på det! Så min Gud i hodet er nok i den mer ”nådige” enden av skalaen enn kanskje din er? Du har også dine personlige erfaringer og opplevelser, og livet har formet deg som det har formet meg. Gud i hodet fungerer bra på de gode dagene, da alt er lyst og velfungerende. Men så kommer det av og til stunder da livet byr på utfordringer, som da jeg stod ved graven til en 17 år gammel gutt. Faren var pastor, og gutten hadde mistet livet i en bilulykke. Han var visst ikke en bekjennende kristen da han døde, og vi kjente nok alle på de samme tankene. ”Hvor var han nå?”

Jeg glemmer aldri det lidende blikket i farens øyne. Jeg må vel innrømme at jeg ikke likte det svaret som Gud i hodet gav meg på mitt spørsmål, men så snakket Gud i magen: "Jeg er hos ham, og jeg slipper aldri taket i ham – selv ikke i døden. Du og hans familie skal se ham igjen!" Dette bryter jo helt med hva Gud i hodet sier, men der og da var det allikevel det eneste som gav mening. Alt annet ville jo ha vært brutalt, meningsløst og ukjærlig. Hadde jeg vært Gud hadde jeg ikke latt døden være sluttstreken for min nåde. Mennesket skal jo leve evig, og døden representerer ikke slutten, men heller begynnelsen på livet. Gud i magen er den Hellige Ånd som taler til oss, og denne kunnskapen er det som skal veilede oss til hele sannheten. Det betyr at vi har hele sannheten ”i magen,” men kanskje ikke ennå i hodet? Eller vet vi allerede alt som er verdt å vite om Gud?

Kanskje det er slik for oss alle at Gud i hodet ikke helt er det perfekte bildet av Gud? Kanskje det er mer å se? Se hva Jesu sa til disiplene om denne problemstillingen i Johannes 16:12-13: ”Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet.”

De hadde studert skriftene, vært sammen med Jesus daglig i over 3 år, sett Han gjøre tegn og under, og til og med gjort det samme selv, men allikevel var det mer å se! Hva med deg? Har du sett alt? Jesus adresserte samme temaet til de skriftlærde i Johannes 5:37-40: ”Hans røst har dere aldri hørt, og hans skikkelse har dere ikke sett. Hans ord har ingen plass i dere, for dere tror ikke på den han har sendt. Dere gransker skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og nettopp de vitner om meg! Men dere vil ikke komme til meg slik at dere kan ha liv.”

Deres Gud i hodet trengte å korrigeres, for Skriften sa ikke alt! Jeg har fremdeles en Gud i hodet og en Gud i magen, og de 2 er ennå ikke helt synkronisert. Men jo mer jeg får åpenbart at Jesus er Gud, jo mer må Gud i hodet innrette seg etter Gud i magen. Avviket mellom de 2 blir mindre og mindre, og det skjer ved at sinnet fornyes ved det åpenbarte Guds Ord. (Romerne 12-1-2) Jeg tror de fleste av oss søker trøst hos Gud i magen når ”lyset går,” og du ligger der alene under dynen. Da søker du den Gud som er akkurat som Jesus, og som er bare snill, god, fullkomment kjærlig og nådig. Du ber, roper og gråter til den Gud som aldri slipper deg, og som aldri svikter verken deg eller de du er glad i. Han som ikke bryr seg om du har sviktet og bommet, men som elsker deg ubetinget.

Det er kun hos Gud i magen som den ekte trøsten er å finne. De gode nyhetene er at Gud i hodet etter hvert begynner å likne mer og mer på Gud i magen. Det er så trygt og godt å vite at Gud er bare fullkomment god, og jeg er hundre prosent sikker på at: "verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Romerne 8:38-39)