Loven - dødens tjeneste

1 Mosebok 3:4-6: ”Da sa slangen til kvinnen: ”Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.” Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og herlig å se på – et prektig tre, siden det kunne gi forstand.” Historien er velkjent, og satan manipulerer Adam og Eva til å spise av kunnskapens tre. Ved å gjøre dette får de kunnskap om godt og ondt, en kunnskap de tidligere var foruten. For fram til dette tidspunktet har de forholdt seg til Gud som et lite barn forholder seg til sine foreldre. Forholdet dem i mellom var rent familiært, og uten et eneste krav om prestasjoner. I fallet fikk de denne nye kunnskapen, og med den kom fordømmelsen som en slegge i magen. For plutselig gikk det opp for dem at de hadde forbrutt seg mot det Gud sa om treet midt i hagen:

”Og Herren Gud gav mannen dette påbud: "Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.” (1 Mosebok 2:16-17) Selv om Gud fremdeles så på Adam og Eva som Hans elskede barn, og kom til dem dagen etterpå for å ha felleskap med dem, så hadde det skjedd en radikal endring i deres sinn. Med denne nye fremmede og skremmende kunnskapen om godt og ondt, samt erkjennelsen at de hadde forbrutt seg mot det Gud sa, ble frykt deres nye reaksjon på Guds daglige besøk:

”Da hørte de Herren Gud som vandret i hagen i den svale kveldsvinden. Og Adam og hans hustru gjemte seg for ham mellom trærne i hagen. Men Herren Gud ropte på Adam og sa til ham: ”Hvor er du?” Han svarte: ”Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.” (1 Mosebok 3:8-10) De var døde, men ikke fysisk for de levde jo fremdeles. Men de levde nå som døde for sannheten i et løgnens mørke der de tidligere levde i lyset fra sannheten. Det hadde skjedd en endring i deres sinn, men ikke i Guds sinn. For der Adam og Eva var sikre på at Gud hadde forlatt dem, var sannheten en helt annen.

For Gud forlot dem aldri, men Han var den samme før fallet, under fallet, og etter fallet! Men løgnen som var plantet i deres sinn ropte noe helt annet, og den livnærte seg på denne nye kunnskapen om godt og ondt. Disse to faktorene, løgnen pluss kunnskapen om godt og ondt, gav liv til det Bibelen kaller synden og dødens lov. (Romerne 2:8) Syndefallet var et fall i menneskenes sinn, og bestod i at mennesket trodde løgnen om Gud. Kunnskapen om godt og ondt ville ha dem til å tro at synden var selve handlingen å spise av det forbudte treet, og ved det tvinge mennesket inn i et prestasjonsbasert forhold til Gud.

Men hadde handlingen vært problemet, ville jo loven ha vært løsningen. Løgnen om Gud hevdet at Gud delte ut velsignelser eller forbannelser basert på kvaliteten av våre prestasjoner. Presterte du godt fikk du godt, men presterte du dårlig ville Han straffe deg på det mest grusomme.

Men så sier Jesus det stikk motsatte i Johannes 10:10: ”Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.” Hvis vi leser i Jakob 1:16-17 forklarer Johannes det samme med litt andre ord: ”Ta ikke feil, mine kjære brødre! All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far; hos ham er det ingen forandring eller veksling mellom lys og mørke.” Johannes har vært sammen med Jesus i over 3 år, og har på en helt spesiell måte fått åpenbart Jesu ubetingede kjærlighet. Av alle disiplene er det Johannes som har den dypeste åpenbaringen av at Gud elsker alle mennesker uten betingelser, og i 1 Johannes 1:5 kommer konklusjonen på hva han har lært av Mesteren:

”Dette er det budskap vi har hørt av ham og forkynner dere: Gud er lys, i ham finnes det ikke mørke.” Døden er å ikke vite hvem du er ved å tro løgnen fra satan som hevder at Gud straffer eller belønner dine gjerninger. Synden handler altså først og fremst om hva du tror, og ikke hva du gjør! Så er det selvsagt slik at det du tror vil påvirke dine handlinger, og selv ikke en finger vil røre seg før den får en beskjed fra sinnet. Men roten til dine handlinger er i hva du tror, og dine handlinger er således symptomer på sinnets tilstand.

Det å fokusere på handlingene og prøve å fikse på dem, er som å bruke korrekturlakk på pc-skjermen når du får et problem i programvaren. Det vil kanskje se bedre ut, men det løser ingenting! Jesus bekrefter at roten til menneskehetens fall ligger i sinnet og hva man tenker, tror og vet: ”Men Jesus sa: "Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.” (Lukas 23:43)

Hadde menneskene visst hvem Jesus var, hadde de også visst hvem de selv var; hans brødre og søstre og Guds elskede barn. Med den rette kunnskapen i sinnet hadde de derfor aldri gjort det de gjorde, og derfor sier Han med kjærlighet i hver eneste bokstav: ”De VET ikke hva de gjør!”

Det handler ikke så mye om hva de faktisk gjør, men om hva de ikke vet!

Hans fokus er på deres mangel på kunnskap, for Han forstår hva denne uvitenheten vil frata dem av velsignelser, fred og glede. Egen smerte, opplevelse av urettferdighet, avvisning og forkastelse ilegges ingen vekt, men midt i det verste et menneske kan oppleve er Jesu fokus ene og alene på oss.

"Hadde de bare visst hvor høyt jeg elsker dem," tenker Jesus der Hans jordiske liv er i ferd med å ebbe ut. Ikke en tanke om straff for deres barbariske handlinger kommer opp i Hans sinn, men kun ubetinget kjærlighet og en sorg på deres vegne fordi de ikke vet hvem de faktisk er. Tenk når vi skjønner at synden ikke er selve handlingen, men mangel på kunnskap om hvem vi egentlig er? ”Synden er at de ikke tror på meg!” (Johannes 16:9) Først da hopper vi ned fra kunnskapens tre og over i Fars armer, og først da vil vi representere Gud slik Jesus gjorde; som ubetinget kjærlighet og nåde.

Loven forsterket løgnen om Gud, og Bibelen kaller da også loven for dødens tjeneste: ”Den tjeneste som var foreskrevet med bokstaver hogd i stein, var dødens tjeneste.” (2 Korinter 3:7)

Jesus kom for å fortelle oss to ting; hvem Gud er, og hvem vi er. Han kom og viste oss i ord og handling at Gud elsker oss uavhengig av våre prestasjoner, og at Han aldri forlot oss. Vi har alltid vært Hans barn!

Den beste historien Jesus bruker for å illustrere dette synes jeg er den om Faren, den bortkomne og hjemmeværende sønnen. De to sønnene har helt ulike prestasjoner, der den ene gjør alt galt mens den andre gjør alt rett. Men faren (Gud) behandler dem begge likt, og tar ikke hensyn til deres prestasjoner. Han verken belønner eller straffer, ingen av dem høster det de har sådd av verken godt eller dårlig, men begge to blir velsignet uavhengig av deres prestasjoner.

Ufortjent får begge nyte godt av farens rikdom! Jeg er så glad at jeg endelig tør tro på at Gud taler til meg ved DHÅ hver eneste dag, at jeg også tør å tro på det Han sier til meg, og det selv om det ikke alltid ser ut til å stemme helt med Bibelen. Spesielt det gamle Testamentet kan si ting om Gud som overhodet ikke stemmer med det Jesus demonstrerte i sitt liv.

Men blir det en konflikt mellom Bibel og Jesus velger jeg å la Jesus vinne hver gang. Jeg lar Ånd vinne over bokstav, og tror at Gud er som Jesus; fullkomment god, og full av bare kjærlighet og nåde.