Min Gud er som Jesus

Min Gud er som Jesus – like god, varm, trygg og nådefull som Han. Men det tok noen år før Han ble det, for i begynnelsen av mitt kristne liv var Gud og Jesus ikke like i det hele tatt. Jeg hadde nettopp begynt i Jehovas vitner, og Gud var faktisk ikke i nærheten av å likne på Jesus. For Gud var som beskrevet i det gamle Testamentet en som belønnet eller straffet dine gjerninger, og som Fantomet var Han god mot de gode men hard mot de harde.

Du fikk som fortjent, verken mer eller mindre. Og det var jo et kjent system for meg, for slik var jo hele samfunnet bygd opp. Alle fikk som fortjent, og som de sa på møtene: "Du må yte for å nyte." Konseptet straff og belønning kjente jeg ekstra godt til da jeg som kroppsbygger visste at min suksess som idrettsmann var ene og alene min fortjeneste.

For jeg var en vinner, og det skyldtes ikke mitt talent, men min evne til å holde ut harde treningsøkter. Jeg var kjent for å ha en helt unik viljestyrke, og jeg trente mer enn de aller fleste. Derfor ble jeg også en vinner på idrettsarenaen, og nå skulle jeg altså bli en tilsvarende vinner på den kristne arenaen.

For her handlet det ikke kun om en pokal og en medalje rundt halsen, men om å unngå fortapelsen, og å vinne det evige livet sammen med Gud. Dommerpanelet på kroppsbygger-scenen var byttet ut med Gud, og her nyttet det ikke en gang med en hederlig andre plass for i himmelen var det kun plass til vinnere.

Veien var smal, og nåløyet var bittelite, så jeg brettet opp skjorta og begynte å leve/streve det kristne livet.

Med livet som innsats, Gud som dommer, gav jeg alt inn i prosjektet; ”bli godkjent av Gud på den siste dag.” Men i motsetning til treningen der alt gikk som en lek, begynte det raskt å lugge litt i dette kristne racet. Det virket som om uansett hvor hardt jeg prøvde å tilfredsstille Guds mange krav, og selv med livet i potten, så ville det seg liksom ikke?

Det var en himmel å vinne, en fortapelse å unnfly, men selv dette klarte ikke å motivere meg nok til å få det til? Den religiøse melkesyra satt seg i kroppen som en lammende gift, og jeg klarte ikke å motivere meg til mer enn ett og annet skippertak. Ikke en gang å slutte å røyke fikk jeg til, og det klarte jo til og med de som ikke var kristne?

Heldigvis gikk det galt, for å si det sånn, og etter seks år med en Gud som ikke kunne være lenger borte fra Jesus var det stopp. Jeg sluttet i menigheten, og de neste to årene var så mørke som det er mulig å bli. Angst og uro ble mine nye følgesvenner, og mer enn en gang forbannet jeg den dagen jeg ble kjent med Gud. Det hadde vært så mye bedre å aldri ha begynt i en menighet, for da hadde jeg ikke visst hva som ventet meg før det skjedde.

Uten Gud hadde jeg sluppet all denne angsten!

Men noe skjedde, og Gud kom til meg via et menneske som faktisk hadde flyttet med kone og barn helt fra Kirkenes for å redde meg og min familie. Dette er en historie for seg selv, men for å gjøre den superkort så fikk jeg et møte med den virkelig Gud i min seng på Mosby, den 24. September i 1992, klokken 14.00 midt på dagen.

Da mitt synderegister ikke kunne bli større, og jeg var på binnen av mitt prestasjons-nivå, da kom Gud med sin ubetingede kjærlighet. Da jeg minst av alt fortjente det gav Gud meg det totalt ufortjente, og øste ut over meg en overflod av ubetinget nåde, barmhjertighet, varme, lys, og en indre helbredelse jeg kan tale om i timevis.

For en helt usannsynlig opplevelse dette var, og Gud ikke bare delte ut litt kjærlighet, men Han VAR selve kjærligheten fysisk og emosjonelt tilstede i meg og i hele rommet.

Alt jeg hadde trodd om Gud viste seg å være løgn, for hadde Gud gitt meg som fortjent hadde jeg ikke levd i dag. Til det var mine synder alt for mange, og jeg hadde gjort mye verre ting enn å plukke litt korn på sabbaten, for å si det mildt. Og det visste jeg fra menigheten at Gud ville steine deg til døde for.

Min første bønn til Gud var denne: ”Gud, du må vise meg ditt hjerte for først da vil jeg klare å forstå hvem du er!” I det øyeblikket begynte en reise som fremdeles pågår, og der hastigheten bare øker og øker. Jeg har fått mer åpenbaring om hvem Gud er de siste årene enn i hel mitt kristne liv til sammen.

Via nådekirka i Kristiansand, og mitt nye bekjentskap med Håkon Hornland, Ole Martin Haukedal og mange andre flotte mennesker, har jeg fått nåde til å se dypere inn i Guds hjerte enn noen gang før. Men det er så uendelig mye mer å se, og jeg våkner hver dag med en stadig større forventning om at Gud vil vise meg mer av Hans hjerte.

I dag ser jeg helt klart at Jesus kom for å vise oss Gud, og at Gud er hundre prosent akkurat som Jesus. Det betyr at Gud aldri har hatt noe imot oss, men alltid vært for oss. Gud har aldri brukte systemet med straff og belønning, men det systemet er rent menneskeskapt og stammer fra løgnen som satan fortalte til Adam og Eva i Edens Hage.

Min Gud er som Jesus, og tilgir ubetinget, elsker ubetinget, og frelser ubetinget. Min Gud kan du lese om i Lukas 22:50-51: ”Og en av dem hogg etter øversteprestens tjener, så det høyre øret ble kuttet av. Men Jesus sa: «La være med det!» Og han rørte ved tjenerens øre og leget det.”

Peter reagerer menneskelig og prøver å drepe de som er kommet for å arrestere Jesus, men hva gjør Jesus? Hans fokus er ikke seg selv, på hva som er rettferdig eller fortjent, men som Gud reagerer Han med ubetinget kjærlighet, omsorg og barmhjertighet.

Jesus helbreder øret til den soldaten som har som mål å ta livet av Ham!

Jeg blir ikke forundret om denne kjærlighetshandlingen førte til soldatens frelse, for det er slik Guds ubetingede kjærlighet fungerer. Den skaper en kontakt mellom mennesker og Gud, for vi er nemlig skapt uten forsvar mot ubetinget kjærlighet. Betinget kjærlighet derimot har vi et sterkt forsvar mot, og det er våre egne gjerninger. Du må, må ikke, sitter i ryggmargen, og dette er religiøsitens plattform. Men Gud er annerledes – Han er som Jesus.

Min Gud kan du også lese om i Johannes 8:5-7: ”I loven har Moses påbudt at slike kvinner skal steines. Hva sier så du? Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.”

De skriftlærde viste at de hadde Skriften på sin side, og ville utfordre Jesus på om Han virkelig torde å utfordre den Guden de hadde lest seg til. For deres Gud var ikke som Jesus, men Han var en som straffet ekteskapsbrudd med døden.

Jesus torde, og Han viste kvinnen nåde og ubetinget kjærlighet, der Skriftens Gud krevde død!

Slik er min Gud, og jeg tør også å utfordre dagens skriftlærde og bibellærde. For om de dømmer et annet menneske basert på dennes prestasjoner, betyr det ingenting for meg hvor mange bibelvers de kommer med. Jeg vil si som Jesus at den som er uten synd kan kaste den første sten.

Min Gud er akkurat som Jesus, og Bibel, tradisjoner og doktriner må innrette seg etter Ham. Det er Jesus som er min Gud, og Gud er min Jesus. Bibelen er ikke min bokstavelige veiviser, selv om jeg bruker Bibelen kanskje mer enn mange. For Bibelen handler om Gud, men den er ikke Gud. For noen i dag er faktisk Bibelen blitt en avgud der de dyrker sin retttroenhet mer enn Jesus.

Min Gud er Jesus, og jeg vil avslutte dagens leksjon med Jesu svar til Fariseerne der de påstår at de er de eneste som kjenner Gud: ”Dere kjenner verken meg eller min Far. Hadde dere kjent meg, hadde dere også kjent min Far.” (Johannes 8:19)