Hva er alternativet?

I enhver kommunikasjon må man skille mellom primær og sekundær informasjon, det vesentlige fra det mer uvesentlig. Som da jeg i min ungdom, en sen nattetime kom forbi en liten blokk som faktisk stod i brann. Brannen hadde nettopp begynt, og jeg var førstemann på stedet. Scenen var helt surrealistisk og som hentet ut fra en film, men dette var virkelig. Det var liv eller død!

Etter at hjernen hadde tatt inn over seg hva som skjedde, agerte jeg. Jeg løp inn i blokka, og hamret så hardt jeg kunne på den første døra mens jeg brølte: ”DET BRENNER – KOM DERE UT!”

Det primære var å varsle om den kommende katastrofen, den skjebnen som ventet dem i det brennende infernoet som var i ferd med å utvikle seg, og ved det å redde så mange som mulig. Det var kun en ting som gjaldt, nemlig å gi dem den viktigste informasjonen så langt i deres liv – DET BRENNER!

Historien endte godt, og alle ble reddet. Brannvesenet ble varslet, og til og med bygget ble reddet fra ødeleggelse. Jeg hadde sammen med flere som kom til min rolle i dette, og vi var alle samstemte i å overbringe den vesentlige informasjonen til de det gjaldt. Dette satt beboerne i blokka i stand til å fatte den eneste riktige avgjørelsen, nemlig å komme seg ut så fort det var mulig.

Men tenk om vi hadde kommunisert annerledes? Hva om vi hadde unnlatt å fortelle dem om den kommende katastrofen, den visse død i et brennende inferno? Hva om vi hadde banket på dørene, midt på natten, og med mild stemme fortalt om hvor flott det var ute på denne tiden av døgnet? Hvor svalt og fint det var, hvor flott nattehimmelen så ut med alle stjernene, og hvor nydelig månen var i kveld?

Jeg er ganske sikker på at ved å utelate det faktum at de snart vil dø i flammene ville ha resultert i at INGEN ville ha blitt med ut. Sannsynligvis hadde de blitt så irriterte at de enten ville ha kastet oss ut av blokka, eller ringt politiet for å fjerne oss. Ved å unnlate å fortelle dem det som virkelig var relevant, brannen som før eller siden ville ta livet av dem, ville vi ved vår unnfallenhet faktisk ha bidratt til deres død.

Jeg driver litt forretninger av ulike slag, og vet at for å kunne ta riktige beslutninger trenger jeg all relevant informasjon. Man trenger ikke være så smart for å ta kloke valg – man trenger informasjon. Når den er på plass sier valget ofte seg selv. Det er bare å la informasjonen lede deg, og ta ditt valg basert på hva den forteller deg.

Det finnes forkynnere, pastorer, menigheter og kirkesamfunn som tror på et helvete for alle ufrelste. De er sikre på at de som ikke tar imot Jesus før de dør vil stupe rett ned i et brennende inferno der de skal pines og tortureres i all evighet. De skal brenne, men aldri dø!

Denne ufattelige skjebnen kan unngås ved å bli frelst, si ja til Jesus, som kan sammenliknes med å si ja til å gå ut av den brennende blokka. Men hvordan selger disse som tror på helvete sitt budskap? Utrolig nok så unnlater de å fortelle om ilden som venter dem som IKKE tar imot Jesus, og holder ved dette tilbake en informasjon som ikke bare er vesentlig, men kanskje det aller mest vesentlige?

Jeg klarer ikke å forstå hvordan man kan holde tilbake en så vesentlig informasjon som evig tortur i et inferno av ild, der Gud opphever naturlovene så du aldri dør, og smerten dermed vil fortsette i all evighet? Hvordan kan man forsvare for seg selv å ikke si noe om dette? Ja, hvordan kan man i det hele tatt bruke tid på å forkynne noe annet enn helvete, og hvordan man kan unngå denne helt vanvittige skjebnen?

Hadde jeg trodd på helvete så hadde jeg brukt all min tid på å fortelle alle hva som ventet de som ikke sa ja til Jesus. Jeg hadde ikke brukt så mye som et sekund på å fortelle dem om alle fordelene her i livet som Gud har gitt oss løfter om, for hva betyr vel det i kontrast til alternativet - evigvarende tortur?

Så hvorfor denne totale stillheten om den overlegent mest relevante opplysningen? Hvis de virkelig tror på helvete så handler jo frelsen aller mest om hva man er frelst fra, og ikke hva man er frelst til? Det siste er jo egentlig uvesentlig, om man tar inn over seg alternativet.

Mitt spørsmål til kristne ledere, forkynnere, til menigheter og menighets-samfunn er som følger; Hvis dere virkelig tro på at det er et helvete å unnfly og en himmel å vinne:

Hvorfor unnlater dere å forkynne om helvete?

Jeg finner det direkte uansvarlig å holde tilbake en så viktig informasjon, og faktisk mye mer uansvarlig enn om jeg skulle ha unnlatt å fortelle beboerne i blokka om brannen som var i ferd med å ta deres liv. For de ville jo ”bare ha blitt brent til døde” mens de ufrelste vil i følge konseptet helvete brenne i all evighet. Deres smerter vil aldri opphøre, og mange vil havne der på grunn av den mangel på informasjon som dere har gitt deres negative bidrag til.

For det er jo åpenbart at ingen ved sin fulle fem ville ha avslått frelsen om de ble presentert alternativet, evig pine i et inferno av ild. Hvem sier nei til å slippe det? Jeg kjenner ingen som ville ha takket nei til et slikt valg, der alternativet til Evangeliet er helvete.

Så til deg som sier du tror på helvete, hvordan kan du ha samvittighet til å ikke rope ut dette budskapet dag og natt? Hvordan kan du som kristen leder, pastor eller forkynner, bruke resurser på å forkynne kun de gode sidene ved Evangeliet, og utelate det fryktelige alternativet? Det siste er jo faktisk det primære i ditt budskap.

Så hvordan kan du da unnlate å forkynne om helvete?

Ved direkte spørsmål så sier enkelte at de heller vil forkynne ”det glade budskap” om en god og kjærlig Gud. De påstår de tror på helvete, men at de allikevel ikke finner det riktig å si noe særlig om det. En sa til og med at om de gjorde det så ville de nok ikke få mange på møtene, tenk det? Hans fokus var altså på å fylle stolene i menigheten, mer enn å være tydelig på hva slags skjebne som ventet majoriteten av bygdas befolkning.

Jeg tror ikke på helvete, og er tydelig på hva jeg står for. Jeg tror ikke Gud frelser oss fra seg selv, og det Han har tenkt å gjøre med oss om vi ikke sier ja til Jesus. Men om du tror det, om du virkelig tror det, da er mitt spørsmål til deg. Hvorfor forkynner du det ikke høyere enn du gjør? Hvordan kan du holde tilbake en så viktig informasjon, og fremdeles ”se deg selv i speilet”?

Personlig tror jeg tiden er inne for å avsløre helvete som den løgnen det er, og jeg vil fortsette så lenge jeg opplever det er riktig. Det blir litt støy, men det får jeg nåde til å tåle. For jeg tror på nåden, og en ubetinget kjærlig Gud. Jeg tror ikke på en Gud som med den venstre hånden stryker deg på kinnet, men med den høyre sender de ikke troende til å tortureres i all evighet.

Husk verdens kollektive fordømmelse når IS brant mennesker levende. Det var en grotesk handling, og det rørte ved noe i oss alle. Vi kalte dem umennesker og barbariske, men disse stakkars menneskene døde i hvert fall etter kort tid. Men Gud skal altså la milliarder av mennesker brenne i all evighet?

Jeg håper du kjenner i ditt hjerte at dette ikke kan stemme, men om du fremdeles tror det; Hvor er din røst? Hvorfor brøler du ikke som jeg gjorde: ”DET BRENNER!” Ingenting annet kan da være viktigere enn å få reddet mennesker fra det kommende infernoet, om det er dette du tror på?

Eller kan det være at du innerst inne ikke tror på det? At det er noe i deg som stritter i mot, og at det er årsaken til denne stillheten rundt helvetes-forkynnelsen? Kan det være at Gud er den som holder tilbake? Bruk litt tid på å tenke på dette, og kanskje du kommer til samme svar som meg?