Kan ikke Guds kjærlighet fungere uten fri vilje?

Et argument jeg ofte hører er at Guds kjærlighet ikke kan eksistere uten fri vilje. Så hvis et menneske frivillig velger å ikke ville ha felleskap med Jesus kan ikke Gud i egenskap av å være Kjærlighet tvinge denne personen inn i Sin familie. Det ville i så fall ha vært et tvangsekteskap, er argumentet, og ikke forenlig med ekte kjærlighet.

Man kan altså bruke sin frie vilje til å velge å leve evig enten i en himmel eller et helvete, og uten dette valget kan ikke kjærligheten eksistere.

Dette høres jo sånn i utgangspunktet ikke så galt ut, eller? Men så er det konsekvensene for de som velger feil; de er jo mildt sagt grusomme. Så mitt spørsmål er om det virkelig kan være tilfelle at Guds kjærlighet ikke kan eksistere uten at millioner, ja milliarder av mennesker tortureres i all evighet? Sagt på en annen måte; at godhet ikke kan eksistere uten tilstedeværelse av ondskap?

For argumentasjonens skyld så la oss legge til grunn at helvete eksisterer.

Min tolkning er at Guds kjærlighet ikke har gjort seg avhengig av noe annet enn Guds egen eksistens, og således heller ikke vår frie vilje for å kunne eksistere. Jeg tenker heller motsatt og at om Gud ikke overprøver den frie vilje når et menneske mot bedre viten velger evig tortur, ja da er ikke Gud kjærlighet.

Se for deg at du står der foran helvetes porter og ser og hører det grusomme som skjer der. Plutselig ser du din datter på vei inn porten, og da er spørsmålet; Vil det da være ukjærlig å holde henne igjen mot hennes vilje? Eller vil det faktisk være det som er kjærlighet?

For meg er svaret enkelt; kjærlighet er å overprøve hennes frie vilje for det er åpenbart at hun ikke har forstått konsekvensene av sitt eget valg.

I de fleste samfunn har vi regler for å hindre mennesker i å skade seg selv. Hvis du er psykisk syk og/eller religiøst «forvirret» og ute av stand til å ivareta deg selv, vil din frie vilje for en tid overprøves. Du blir gitt hjelp mot din vilje.

Som tidligere Jehovas vitne fikk vi beskjed om å nekte blodoverføring ved feks operasjon, selv om det kom til å koste oss livet. Men selv om jeg hadde villet det hadde allikevel sykehuset gitt meg livreddende hjelp mot min vilje, og dette er selvsagt det eneste kjærlige og riktige.

Et annet eksempel på at vi nektes å gjøre «som vi vil» er noe så banalt som fartsgrenser. Selv om du vil kjøre fortere så har samfunnets besluttet på dine vegne, kanskje mot din vilje? at det beste for deg (og andre) er å ikke overstige en gitt grense.

Det finnes mange eksempler på at vi mennesker ikke alltid vet vårt eget beste, og jeg jobber selv på en psykiatrisk akuttpost der vi møter mennesker i dype kriser. Det hender at slike personer er så ødelagt at om de fikk gjøre som de ville så tok de sitt eget liv. Derfor må vi noen ganger i kjærlighet og respekt for deres menneskeverd faktisk overprøve deres frie vilje, og nekte dem å skade seg selv.

Skulle da ikke Gud elske oss i det minste like mye som vi elsker hverandre?

Nei, jeg tror ikke på argumentet at Guds kjærlighet ikke kan eksistere uten at Gud mot Sin vilje må se på at Hans barn går inn til evig tortur. Vi hadde aldri klart det med våre egne barn, men hadde om så brukt makt til å holde dem igjen fordi vi elsker dem!

Så jeg tror det er motsatt, at Guds kjærlighet ikke kan eksistere om Han IKKE av og til overprøver vår frie vilje.

Til slutt her er min versjon av fortapelsen. Det er å motta livreddende og helbredende behandling mot din egen vilje.