Den nye skapningen

De fleste kristne har et forhold til utrykket ”den nye skapningen” som vi finner i 2 Kor. 5:17: ”Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til.” Men hva betyr det egentlig? Hva ble nytt, og hva var det som forsvant?

Tidligere trodde jeg i likhet med mange andre at dette verset beskrev overgangen fra ufrelst til frelst, og at vi i frelsen gikk fra å være en skapning som Gud ikke verken ville eller kunne ha felleskap med, til å bli til en helt ny skapning Han først da kunne ha felleskap med.

For den første ufrelste skapningen var en slags feilvare, ødelagt av arvesynd, feil og mangler, og således uverdig til å ha felleskap med Gud. Derfor måtte denne gamle skapningen dø og erstattes med en ren, hellig, og verdig skapning. Denne nye skapningen eksisterte således ikke i verden før etter korset, og det var kun denne utgaven som Gud ville tillate inn i sin familie og Himmel.

Dette hadde gitt meg et bilde av at det eksisterte to utgaver av mennesket; en verdig, og en uverdig. De uverdige var de gamle skapningene som var utenfor felleskapet med Gud, og med mindre de ble frelst og ble til nye verdige skapninger, ville de ende opp på samme sted som satan og hans demoner. De var på en måte like uverdige som demonene, og fortjente derfor samme skjebne som dem.

Men den andre utgaven av menneskeslekten, de nye og verdige skapningene var i en helt annen kategori. For de hadde ikke spor av den gamle uverdige skapningen i seg, men som det ble sagt i triumf på møtene: ”Se, alt det gamle er borte – ALT!”

Vi som var så heldige å være i denne verdige kategorien kjente på en takknemlighet og ydmykhet, men samtidig en nød for de uverdige skapningene som fremdeles gikk på veien mot fortapelsen. Det ble derfor veldig viktig for oss å fortelle dem at de var uverdige skapninger som Gud ikke kunne ha felleskap med, men at om de aksepterte frelsen ville de bli skapt på nytt. Da ville de bli verdige til felleskap med Gud, og bli kvitt det gamle uverdige skallet som Gud hatet.

Jeg fikk litt problemer med å forklare at deres uverdige tilstand faktisk ikke var deres skyld, men at de hadde arvet denne mildt sagt uheldige statusen fra Adam. For det stod jo rett ut i blant annet Rom. 5:19:

”Likesom de mange ble syndere på grunn av det ene menneskes ulydighet.”

Men jeg hoppet elegant over det jeg ikke forstod, og holdt meg til det jeg var sikker på og sa: ”Du må bli en ny skapning, og kvitte deg med den gamle Adam.”

Men er det slik det er? Hvis vi leser sammenhengen 2 Kor. vers 17 står i så ser vi at Paulus forklarer at Gud har forsonet verden med seg selv, og at Han ikke holder menneskers synd mot dem slik vanlig oppfatning var på den tiden. I versene etterpå (18-19) står det nemlig slik:

”Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overgav ordet om forsoningen til oss.”

I Rom. 5:8 bekreftes dette klart og tydelig:

”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss da vi ennå var syndere.”

Så hva er rett? Ser Gud oss som enten uverdige gamle skapninger, eller verdige nye skapninger?

La oss først se litt på hva 2 Kor. 5:17 i Amplified Bible sier:

”Therefore if anyone is in Christ [that is, grafted in, joined to Him by faith in Him as Savior], he is a new creature [reborn and renewed by the Holy Spirit]; the old things [the previous moral and spiritual condition] have passed away. Behold, new things have come [because spiritual awakening brings a new life].”

Vi forstå vel alle at vi har den samme kroppen i den nye skapning som vi hadde i den gamle. For om vi var unge eller gamle, tykke eller tynne, så er vi det også etter frelsen. Så kroppen vår blir altså ikke ny.

Det samme gjelder sinnet vårt. Det er det samme før og etter frelsen, og du blir verken smartere eller dummere av å bli en ny skapning. Så hva er det da som forsvinner og blir erstattet av noe helt nytt?

I Amplified Bible leste vi at det gamle ble oversatt til: ”the previous moral and spiritual condition have passed away.”

På norsk blir det:

”de tidligere moralske og åndelige betingelsene har forsvunnet.”

Ordet som oversettes "det gamle" er det greske ordet archaios, som betyr;

menneskets tidligere åndelige tilstand/betingelse, den dominerende og generelle oppfatning i tiden.

Dette betyr at det gamle som forsvinner er den gamle uriktige oppfatningen om Gud, og erstattes av den nye og riktige oppfatningen om Gud.

Løgnen erstattes ganske enkelt av sannheten.

Den gamle skapningen er altså ikke en feilvare, en ubrukelig og syndig variant av mennesket som må dø og erstattes med en ny art, men det beskriver et menneske som tror den samme løgnen som Adam og Eva trodde.

Når vi blir nye skapninger er det kun vi som oppfatter oss selv som nye, for Gud har jo aldri trodd løgnen fra satan. I Guds øyne har vi aldri vært uverdige, men vi har alltid vært Hans verdige barn som Han elsker uten betingelser. Men på grunn av fallet i Edens hage har mennesket ikke alltid sett det Gud ser, og har enten prøvd å fortjene Guds favør ved gode gjerninger, eller gitt opp å tro på en Gud i det hele tatt.

Men vi har aldri vært uverdige til felleskap med Gud, og annenrangs gamle skapninger selv om vi har vært aldri så sikre på det! Nei, fallet var at vi begynte å tro på dette prestasjonsbaserte gudsforholdet, og det er denne løgnen om Gud som forsvinner i den nye skapningen. Det er når løgnen er visket ut av sinnet vårt at vi for første gang ser oss slik Gud alltid har sett oss, som verdige barn, elsket og verdsatt av en kjærlig Gud.

Dette er hva å komme til sannhetens erkjennelse, bli frelst, egentlig betyr.

Det gamle som forsvinner er løgnen om Gud, og det nye som blir til er det som alltid har vært der. Det er kanskje nytt for oss, men ikke for Gud, for i Guds øyne har vi alltid vært elsket, og vi vil alltid være det. Vår tjeneste er å fortelle alle at de ER verdige og elsket av Gud, og at Han HAR forsonet verden med Seg selv, og at de ER tilgitt. Det er når et menneske ser dette at de blir nye skapninger styrt av sannheten, der de tidligere var gamle skapninger styrt av løgnen.

Jeg vil avslutte med Arild Edvardsen som en gang sa:

”Verden er full av frelste mennesker som ennå ikke vet det!"