Ubetinget eller betinget?

Jeg tror at det virkelig store spørsmålet vi må besvare er om Guds kjærlighet er med eller uten betingelser, for svaret vil nemlig få voldsomme konsekvenser for vårt gudsbilde og hele kristenheten som religion.

Kjærlighet med betingelser

Er svaret at Guds kjærlighet er MED betingelser har kristendommen rett i at ikke alle mennesker blir med i det vi ofte referer til som Himmelen, eller det kommende Guds rike om du vil. Årsaken er at det er jo en eller flere betingelser vi aller først må oppfylle, der majoriteten av kristenheten er enig i at det å si ja til Jesus i hvert fall må være på plass. Men for å ta et valg om å bli inkludert må du først være ekskludert, for du trenger vel ikke å velge å bli et Guds barn om du var født som det?

"Men sa ikke Jesus at alle barn hører ham til?"

Joda, det sa han, og akkurat den er litt vanskelig å forklare. Den mest vanlige, i hvert fall her i Norge, er at man blir født som et Guds barn men på et tidspunkt i oppveksten mister du tilhørigheten. Du legger deg altså en kveld som Guds barn på vei til Himmelen, men i løpet av natten skjer forvandlingen og du våkner opp som fortapt på vei til helvete. Noen tror dette forferdelige skjer mellom seks og tolv årsalderen, men de lærde strides. Så derfor sier de: «Jo tidligere du blir frelst, jo bedre!»

"I gamle dager" trodde de fleste at du ble født som en fortapt synder på vei til helvete, og at du derfor snarest mulig måtte døpes for å bli et syndfritt Guds barn. Dette førte til en skikk der de som ble født med komplikasjoner som ville føre til døden måtte døpes før de døde. Om presten ikke rakk fram til sykehuset tidsnok kunne en utvalgt sykepleier utføre denne såkalte nøddåpen, men om det også feilet og barnet døde udøpt var håpet at Gud så i nåde til deres forsøk og gode intensjon.

Kjærlighet med betingelser har også skapt (det sataniske?) systemet straff og belønning der man belønnes for å oppfylle betingelsene, men tilsvarende straffes for å ikke oppfylle dem. Hva som må oppfylles for å inkluderes i Guds familie og for å ikke å snakke om å IKKE miste tilhørigheten underveis, varierer fra menighet til menighet. Faktisk eksisterer det over førti tusen kirkesamfunn basert på den samme Bibelen der alle har litt ulike meninger om hva Gud setter som betingelser.

Det siste er jo et tankekors i og med at nesten alle kristne sier: "det er bare å lese som det står, og tro som det står!"

Kjærlighet med betingelser fører også til splittelse der det skulle være enhet, og skaper et dem og oss system. Ikke bare mellom kristne og ikke-kristne, men i aller høyeste grad også mellom de ulike kristne menigheter og samfunn. Alle kristne hevder å ha den rette lære basert på den rette tolkning av Bibelen, som da får den konsekvens at "de andre" nødvendigvis må ha feil lære. De som er lengst borte fra deres egen tolkning får ikke sjeldent merkelappen vranglærere, og blir sett på som fiender og motarbeidere av Evangeliet.

Kjærlighet uten betingelser

Jeg er som mange av dere vet i denne gruppen og er overbevist om at Gud elsker oss uavhengig av våre prestasjoner, og at Hans kjærlighet mot oss er uten betingelser. Om det er sant betyr det at alle mennesker er Guds barn da det er ingen betingelser som må oppfylles for å bli det. Noen kaller dette litt foraktelig for universalisme eller inklusjonisme, andre kaller det mer direkte for vranglære og en lære fra helvete. Jeg kaller det for kjærlighet UTEN betingelser.

Et spennende vers som jeg mener beviser at alle er Guds barn finner vi i Ef. 4:3-6:

"Legg vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: Ett legeme, én Ånd, likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle."

Binde sammen "sundesmos" betyr "en tett indre identitet som produserer intim harmoni mellom mennesker som er i tett fellesskap."

Fred "eiréné" betyr: "alle deler er bundet sammen; Guds gave av helhet og enhet."

Ser du hva verset sier? At det som binder oss sammen og gir oss fred er vissheten om at vi alle er Guds barn. I motsatt fall om vi ikke er Guds barn men det er "dem og oss" så er det ingen fred, ingen enhet.

"én Gud og alles Far" = FRED OG ENHET!

Min foreløpige konklusjon.

Jeg har etter årenes løp erfart at det er direkte tåpelig å trekke endelige konklusjoner, for "den jeg var for fem år siden" hadde bedømt "den jeg er i dag" som en vranglærer. Og hadde jeg ikke konkludert at "den jeg er i dag" var en vranglærer hadde jeg ikke ikke hatt en åndelig vekst men stått å stedet hvil.

For meg er ikke dette bare en litt gøyal ting å si, men det er faktisk helt sant. Hadde det vært mulig for fem år siden å høre på meg selv i dag hadde jeg tenkt at han der drar nåden og Guds kjærlighet vel langt. Han skal jeg i hvert fall ikke høre på, for han der er jo laaangt på villspor.

Og tenk om den loviske Saulus i sin jakt på Kristus-tilhengerne hadde sett seg selv i fremtiden som Paulus - nådeforkjemperen og de skriftlærdes motstander? Han hadde ikke bare avvist seg selv, men drept seg selv om det var mulig.

Men når det er sagt så er jeg nå der jeg er, og i dag tenker jeg at alle mennesker MÅ være Guds barn fordi Guds kjærlighet er uten betingelser. Noe annet er helt utenkelig, og dette var da også den rådende sannhet de første fem hundre år etter Kristus. For "teologi nerden" blant mine lesere så var det Tertullian som av ulike årsaker dro inn konseptet "evig tortur i et helvete" i sin teologiske skole, én av totalt seks skoler, og som fjernet u,en fra ubetinget kjærlighet for å si det på den måten.

Mitt ståsted i dag er at alle mennesker er Guds barn fordi Gud har besluttet det slik. Han har utvalgt oss alle før verden ble skapt (Ef. 1:4-5) og det er et faktum upåvirkelig av våre valg, hva vi tror, hvem vi er, og hva vi gjør. Det liksom bare er slik fordi Gud har av sin frie vilje bestemt at slik er det!

"Jamen det er da alt for godt til å være sant?" Ja det er det, og det kalles Evangeliet. Se på Jesus der han utviste kjærlighet uten betingelser til alle. Han helbredet og gjorde godt mot alle mennesker, og det uten å stille ett eneste krav eller betingelse. De eneste som var uenig med hans praksis og "religions-utøvelse" var datidens skriftlærde og menighetsledere som mente at man måtte fortjene Guds favør og kjærlighet. Det måtte da være betingelser!

Men jeg tror altså ikke det, men som Jesus (ja jeg drar han inn på mitt lag) tror jeg helt og fullt at alle mennesker er Guds barn, og at Guds kjærlighet til menneskeheten er UTEN betingelser. Det er da det eneste logiske?