Fortapelsens forutsetning

Evig liv er å kjenne Gud, og kontrasten til evig liv er fortapelse – å leve uten å være bevisst sin relasjonelle tilhørighet til Gud. Ordet kjenne (ginosko) betyr;

"å kjenne Gud intimt og personlig" og det beskriver en gjensidig, tett og intim relasjon.

Fortapelsens forutsetning er at løgnen om Gud eksisterer. For om det ikke eksisterer noe, og noen som kan kaste skygger over sannheten om Gud, og til og med tidvis skjule den, er det umulig at fortapelsen kan eksistere.

For når løgnen ikke lenger har noens sinn å bo i, og heller ingen institusjoner som gir den makt og legitimitet er grunnvollen for løgnen borte. Den kan ikke lenger eksistere! Det eneste som da eksisterer er sannheten om Gud, og vi vil alle bade i det fulle lyset, utilslørt av menneskeskapte "skygger," og se Gud som Han er.

Fortapelsen er ingen straff, men en tilstand i sinnet som har skapt materielle og immaterielle institusjoner med den prestasjonsbaserte "dem og oss" løgnen om Gud som sin plattform. Med "immaterielle institusjoner" tenker jeg på materialisme, egoisme, stolthet, splid, splittelse, uvennskap, fiendskap, og for ikke å snakke om sykdom, lidelser og død.

Fortapelsen, løgnen om Gud trodd i et menneskes sinn, har også skapt fysiske institusjoner som menigheter og kirkebygg der man forkynner en satanisk inspirert prestasjonsbasert tilnærming til Gud som blant annet inkluderer løgnen om at Guds favør må fortjenes. Det vi kaller religion. Andre institusjoner er banker, finanshus, og store og små selskap der det underliggende motivet er egoisme og målet egen vinning; det totalt motsatte av hva Jesus demonstrerte i ord og gjerning.

Det finnes en uendelighet av ulike "institusjoner," materielle og immaterielle, som kaster sine dødelige skygger med det formål å skjule og mørklegge det sanne bildet av Gud. Disse menneskeskapte og satanisk løgnbaserte institusjonene er selve fortapelsens forutsetning, men det er kun mens man lever her på jorden at disse kan skygge for sannheten.

For hva skjer med disse forutsetningene når man dør? Møter man på dem også i etterlivet?

Svaret på det er et klart og tydelig nei!

På jorden derimot er det åpenbart for alle at det ikke er "himmelske tilstander," og man trenger ikke å lese mange aviser før man forstår at fortapelsens konsekvenser er grusomme og vonde. Krig, vold, drap, fattigdom og ulikheter skapes av fortapte mennesker som ubevisst styres av satans løgner i sine sinn.

Dessverre er det ikke bare utenfor kirkene de fortapte utøver sin ødeleggende makt, men som på Jesu tid er det også mange fortapte innenfor kirkeveggene som tror løgnen, og ikke er bevisst sin relasjonelle og prestasjonsfrie tilhørighet til Gud. Ikke ulikt den hjemmeværende sønnen forfekter de en religion som påstår at Guds favør og velsignelse må fortjenes, og de forkynner denne løgnen til sine tilhørere fra talerstoler og kristen-TV.

Dette skaper et "dem og oss" regime i Guds menighet, og brødre og søstre blir fiender der de skulle fungere sammen i et inkluderende fellesskap. De påstår at om man ikke tror på Jesus mens man lever, vil Gud straffe deg med evig tortur i etterlivet. Disse fryktelige påstandene om Gud er en del av de sataniske løgnene som skygger for sannheten om Gud.

Men når dette jordiske livet er over befinner man seg i en ny dimensjon der alt jordisk og menneskeskapt er borte. Det eksisterer ikke lenger noe, eller noen, som kan "skygge for solen" og hindre deg i å se Gud som Han er. Det finnes ingen skygger, ingen slør, ingen løgner, for alle fortapelsens forutsetninger er borte.

Dette utilslørte bildet av Gud var det de første disiplene så da de traff Jesus for aller første gang. De så Gud som Han er, og dette magiske øyeblikket der skapningen møtte Skaperen, førte til at de umiddelbart kastet alt de hadde i hendene og fulgte etter Jesus.

Det samme skjedde med kvinnen ved brønnen. Hun som hadde feilet så totalt i livet møtte den ubetingede kjærlighetens eksistens og opphav. Symbolsk nok fant dette møtet sted ved en livgivende brønn med rent og klart kildevann. Dette møtet forvandlet kvinnen fra innsiden og ut, og hun ble den første evangelisten i den bibelske historien. En slik forvandling er det bare et møte med den ubetingede kjærlighetens kilde som kan føre til.

Jeg tror det samme skjer med de mennesker som dør fortapt. Når de får se Gud som Han er, uten fortapelsens skyggende forutsetninger tilstede, vil de alle forvandles som de første disiplene, kvinnen ved brønnen, og de vil alle som én løpe Gud i møte.

Jeg tror at fortapelsen på jorden er det som er det sanne helvete, men det varer kun til du enten dør i din fortapte tilstand, uten å kjenne til din sanne identitet, eller til du kommer til sannhetens erkjennelse. Det vi ofte kaller frelse, som betyr å reddes fra løgnen om Gud i ditt sinn.

Fortapelsen i etterlivet tror jeg personlig at varer kun en brøkdel av et sekund. For når fortapelsens forutsetninger er borte har ikke lenger løgnene noe byggverk, verken fysisk eller immateriellt, å gjemme seg i. For i etterlivet eksisterer det forståelig nok ingenting menneskeskapt som kan kaste sine drepende skygger via religiøse doktriner, intellektuelt baserte teologiske sannheter, eller noe annet som kan hindre Guds ubetingede kjærlighet å skinne på full styrke. I fortapelsen får vi alle se Gud som Han er.

En god venn av meg fra "de indre bygder" sa en gang at fortapelsen kan sammenliknes med å slippe en ostepop i lava. Den brenner opp lenge før den treffer overflaten! Ostepopen representerer løgnene om Gud, og lavaen er et bilde på Guds brennende kjærlighet til oss. Når et menneske som har dødd i sin fortapelse plutselig befinner seg foran Gud, vil de sataniske løgnene i sinnet brenne opp like fort som en ostepop fordamper i møte med lavaen.

Guds kjærlighet trenger ikke mer enn brøkdelen av et sekund, kanskje enda mindre, på å brenne bort alle løgner som Bibelen kaller festningsverk og tankebygninger. Det er denne renselsen i Guds ild - Hans ubetingede kjærlighet - som jeg tror er fortapelsen, og som vil møte de milliarder som dør uten å ha sagt ja til Jesus mens de levde.

Fortapelsen er rett og slett som et himmelsk spa, og et rensende og helbredende bad i Guds universelt inkluderende og ubetingede kjærlighet. Fortapelsen er ingen verken straff eller konsekvens, men plassen der "sau nummer hundre" - du husker den som forlot flokken av fri vilje? - renses for løgnene i møte med Guds ubetingede og universelt inkluderende kjærlighet.

Fortapelsen er Guds redningsaksjon, ikke et rettersted.

Bibelen er full av historier som viser oss at Gud aktivt søker etter sin fortapte barn, og at dette er Guds sanne vesen. Det var Gud som i Kristus kom til jorden for å frelse alle som som var fortapt, og det er jeg sikker på at Han vil lykkes med.

Om ikke i dette livet, så i det neste.