Kjærlighetens kraft

Jesus viste oss det sanne bildet av Gud. Helt upåvirket av satans løgner om Ham selv, og med et sinn synkronisert med Gud viste Han seg for de første disiplene.

"Konseptet Jesus" var ikke i funksjon ennå, for han var på den tiden en relativt ukjent person. For disiplene fremsto derfor Jesus som en helt ordinær mann, og i tillegg beskrives de i Bibelen ikke som spesielt religiøst interesserte.

De var heller sannsynligvis motstandere av det religiøse systemet som spilte på lag med de romerske herskerne og okkupantene, så jøden Jesus ville mer sannsynlig være en de løp fra - ikke med.

Men hva skjedde? Jo, et blikk på Kjærligheten, et kort møte mellom Skaper og skapning forandret dem totalt. Dette magiske øyeblikket der et menneske ser sin Skaper i form av Jesus, som vi vet var hundre prosent upåvirket av satans løgner, hadde en dramatisk forvandlende effekt.

Vi kan lese om et slikt møte i Matt 4:18-22:

"En gang Jesus gikk langs Galilea-sjøen, fikk han se to brødre: Simon, som også har navnet Peter, og hans bror Andreas. De var i ferd med å kaste not i sjøen; de var fiskere. Han sa til dem: "Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!" Straks lot de garnene ligge og fulgte ham. Da Jesus gikk videre, så han to andre brødre: Jakob, sønn av Sebedeus, og broren Johannes. De satt i båten sammen med sin far og bøtte garn. Han kalte dem, og straks forlot de båten og faren og fulgte ham."

Dette tror jeg vi trygt kan bruke som et bilde på hva som vil skje med de som dør i sin fortapte tilstand, som er å være ubevisst sin medfødte relasjonelle tilhørighet til Gud. Når løgnene fra satan er helt borte vil alle kjenne igjen Faderen, sitt opphav, og den naturlige reaksjonen vil bli akkurat som Matteus beskriver.

Et spørsmål mange stiller seg er: "men hva vil Faderen gjøre med de som velger feil på tross av at de burde vite bedre?"

Det beste svaret på det finner vi i historien om den fortapte sønnen i Luk. 15:20-24:

"Dermed brøt han opp og drog hjemover til sin far. Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: "Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn."

Men faren sa til tjenerne: "Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort (fortapt) og er funnet igjen." Og så begynte festen og gleden."

Kjærlighet må ikke misforstås til å kun være en av Guds mange egenskaper og attributter, for da går vi glipp av innholdet i Evangeliet. For Gud har ikke kjærlighet, men Gud er kjærlighet. Alt som er skapt er skapt av kjærlighet - av Gud.

Kjærlighetens vesen og uttrykk kan vi lese om i 1. Kor. 13:4-7:

"Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt."

Det er faktisk DU som beskrives her; det som er den egentlige deg uten satans forstyrrende løgner i ditt sinn. For du er skapt av kjærlighet for å være kjærlighet.

1. Mos. 1:26: "Da sa Gud: «La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss!"

Derfor er det slik at når et menneske møter kjærligheten, vil vi som disiplene uten en gang å reflektere logisk over det "kaste alt vi har i hendene" og følge etter Jesus - etter kjærligheten.

Kjærligheten er som du forstår mer enn en av Guds mange egenskaper, men er i følge Bibelen "størst av alt!"

"Kjærligheten faller aldri bort" sier Paulus i 1. Kor. 13:7, og han fortsetter med å utdype påstanden med å forklare at:

"de profetiske gaver skal opphøre, tungene skal tie, og kunnskapen skal ta slutt. For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, forsvinne."

Paulus avslutter med det kjente verset i 1. Kor. 13:13: "Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten."

Dette velkjente verset betyr så uendelig mye mer enn at det viktigste er at vi er snille med hverandre, eller at Gud elsker oss, men det peker på at størst av ALT er kjærlighet. Og alt betyr rett og slett alt.

Kjærlighetens kraft var:

- mektig nok til å skape universet med alle stjerner og planeter

- mektig nok til å skape jorden med det store mangfoldet av liv

- mektig nok til å skape deg og meg

- og den er mektig nok til å ikke miste en eneste en av oss.

Det blir for grunt å si at Gud er kjærlig, for Gud ER kjærlighetens vesen, uttrykk og opphav. Universet oppstod og opprettholdes av kjærlighet!

Alt er skapt av, til og for kjærligheten, og en dag vil alle mennesker møte den forvandlende og mektige kraften og bli forvandlet til det potensiale vi er tiltenkt, og hele skapningen vil bli forsonet med Gud.