Kan Gud virkelig snu ryggen til et av sine barn?

Ingen foreldre vil klare å snu ryggen til ett av sine barn, og da mener jeg uansett hva barnet har funnet på. Det er bare slik vi er laget.

Som noen av dere vet har jeg i mange tiår jobbet i rusomsorgen, og fått oppleve den ubetingede kjærligheten alle foreldre har til sitt barn som har havnet i rus og kriminalitet. Den ekte og uselviske kjærligheten som ligger i disse foreldrenes hjerte virker det som bare blir sterkere jo mer prøvelser den utsettes for.

Selv når noen klart og tydelig tar avstand fra sine foreldre, og til og med uttrykker et hat mot dem, så vokser faktisk kjærligheten - den avtar aldri!

Dette har jeg opplevd så mange ganger at jeg vet av erfaring at dette ikke er isolerte tilfeller, men et uttrykk for den ekte uselviske kjærligheten som er nedlagt i alle menneskers hjerter. Jeg tror at det er denne kjærligheten, uten betingelser og krav av noe slag, som viser oss et lite glimt av Guds kjærlighet til oss.

Slik vi aldri vil forlate våre barn, vil heller aldri Gud forlate oss.

For hvordan kan vi egentlig si til vår sønn eller datter, at fra nå av er du ikke lenger min? På grunn av ditt valg og livsførsel velger jeg ikke bare å snu ryggen til deg, men i mitt hjerte er du ikke lenger mitt barn. Din skjebne må du fra nå av møte alene, og jeg kommer ikke til å løfte en finger for å verken hjelpe, eller redde deg. Men jeg håper du forstår at det ikke jeg som har valgt å snu ryggen til deg, men at det er du som har valgt det.

Sønnen eller synden?

Tidligere har jeg brukt et eksempel der din sønn havner i fengsel i et fremmed land, og dømmes til døden. Straffen er rettferdig i det landet det gjelder, og står i stil til forbrytelsen. Da er mitt spørsmål til deg; Hva vil være din første reaksjon? Er det første som kommer opp i deg et sinne på grunn av synden, eller sorg på grunn av sønnen?

Svaret sier seg selv, og ethvert normalt menneske vil kjenne på en usigelig sorg over å måtte ta inn over seg å snart miste sin egen sønn.

Men så dukker det opp en uventet mulighet, og det er at du gis anledning til å betale for din sønns frihet. Neste spørsmål blir da; Vil verdien du er villig å ofre stå i forhold til synden, eller i forhold til sønnen? Svaret er ganske enkelt; og selvsagt er du er villig å ofre like mye som din sønn er verd for deg, som er alt du eier og har, og til og med ditt eget liv om det skulle kreves.

Sønnen blir frikjøpt, men befinner seg fremdeles i et land langt borte. Neste spørsmål er om du også vil gjøre det som skal til for å få sønnen hjem til deg, eller er du fornøyd med at han tross alt berget livet? Jeg regner med at alle vil mer enn noe annet ønske å få sønnen hjem, for det er jo selve fellesskapet du lengter etter, ikke sant? Det å kunne holde rundt ham, se ham inn i øynene, fortelle ham at du elsker ham over alt er jo selve essensen i forholdet mellom foreldre og barn.

Siste spørsmål er dette; Hva var drivkraften og motivet bak dine avgjørelser? Var det sinne for synden, eller var det kjærlighet for sønnen som drev deg? Jeg lar dette siste spørsmålet henge litt i luften, og lar deg tenke litt over hva som var det underliggende motiv og faktiske mål med redningsoperasjonen.

Det går idag masse diskusjoner rundt spørsmålet om Gud er i stand til snu ryggen til ett av sine barn. Hvis han er i stand til det er vi mennesker mer kjærlige og bedre enn Gud, for ingen av oss vil klare å gjøre noe slikt uhyrlig. For vår kjærlighet til våre barn slukker aldri, svekkes ikke i tøft terreng, men heller forsterkes jo mer prøvelser den utsettes for.

Slik er også Gud, bare enda mer.

Noen drar det argumentet at Gud ikke vil tvinge sin kjærlighet på oss, og av hensyn til vår frie vilje vil la millioner av Hans barn velge en evig skjebne av apokalyptiske dimensjoner. Logikken er altså at Gud vil lar sine barn dø fordi Han elsker dem, der vi vil redde dem av samme årsak?

En gang i mitt kristne liv trodde jeg på denne logikken, men etter som årene gikk og jeg fikk egne barn, begynte jeg å kjenne etter i mitt hjerte om dette kunne stemme? Etter åtte år i Jehovas Vitner fikk jeg nok, jeg brøt ut av menigheten og ba til Gud:

"Hvis du vil vise meg ditt hjerte skal jeg fortelle alle hvem du egentlig er; jeg lover!"

Gud har vist meg hvem Han er, og denne leksjonen er nok et bidrag i det løftet jeg gav til Ham som elsker meg mer enn jeg elsker mine egne barn. Som du legger merke til har jeg ikke brukt ett eneste bibelvers, og det kommer jeg heller ikke til å gjøre i denne leksjonen. For den handler om kjærlighet uten betingelser, om hjertet, og om følelser; den handler om Gud.

Gud snur aldri ryggen til en eneste en av oss, men som oss vil Han ofre alt for å få oss hjem til Hans familie. Ja selv de som ikke vil hjem, eller ikke fortjener det ifølge menneskelig logikk, vil Gud allikevel hente. De er jo også Hans barn, og som våre barn har også disse stjålet pappas hjerte, eller hur?