"...min nåde er nok...."

Dette innlegget skiller seg litt ut fra de andre ved at det er en mer personlig betraktning, men jeg håper at du som leser vil se noe nytt, og at min erfaring vil være noe du kan ta med deg videre.

la oss aller først lese en kjent historie i 2 Kor. 12:7-9:

"For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i legemet, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger bad jeg Herren at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte:"

"Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet."

"Min nåde er deg nok," svarte Gud da Paulus ba Ham om å fjerne denne "tornen i legemet." Jeg tolker dette til å være de som ikke bare la hindringer i veien, men også aktivt prøvde å drepe ham. Paulus kom nemlig med et så radikalt budskap om ubetinget kjærlighet og universell inkludering i Kristus, at selv disiplene fikk problemer med å forholde seg til ham.

Budbringeren var ifølge Bibelen (vår oversettelse) en "satans engel" som ikke var, slik jeg tolker det, en satans engel "ansatt" av Gud, men mennesker ledet av løgnen. Det stemmer da også med det Bibelen kaller "satans barn, ha djevelen til far," som betyr å ledes av løgnen - ikke at satan er din reelle far.

Jeg har mange ganger lurt på hva Paulus tenkte da Gud svarte; "min nåde er nok for deg?" Paulus mente åpenbart at nåden IKKE var nok, for da hadde han vel ikke bedt Gud om å fjerne tornene? Hans tanke var nok at om Gud fjernet noen av de aller verste motstanderne, tok toppen av problemene, så skulle nok han klare resten.

Gud var åpenbart uenig.

Jeg tror at Gud ikke ville at Paulus skulle bruke energi på å fokusere på problemene, men kun på Ham. I dette ligger det en sannhet som vi alle trenger å se, og det er at vi så lett vurderer problemer som store eller små alt etter som vi i egen kraft klarer å håndtere dem. De små problemene tar vi oss derfor ofte av selv, og først når vi kommer til de store involverer vi Gud.

Da sier vi gjerne som Paulus: "om Du vil hjelpe meg med dette problemet, så skal jeg love deg å ......... " og så lover vi et eller annet. Problemet med denne tankegangen er at vi, som Paulus, gir problemer en makt over oss de ikke har, og om Gud ikke griper inn så vil vi garantert tape.

Men Bibelen sier at Gud har gitt oss den samme kraften som Han reiste opp Jesus fra de døde med, og at vi i realiteten disponerer den samme kraft og autoritet Jesus hadde til sin rådighet. Det er ikke slik som Paulus trodde at han hadde en begrenset kraft til rådighet, og at om problemet ble for stort ville problemet vinne.

Nei, det er virkelig sant at Guds nåde alltid er nok til å gå seirende ut av alt hva livet har å by på.

Et godt eksempel er David, som ulikt de trente soldatene, ikke fokuserte på egen styrke, men kun på Guds styrke. Det er slik vi må lære oss å forholde oss til våre omstendigheter og utfordringer, og som David si:

"Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd; men jeg kommer mot deg i navnet til Herren, Allhærs Gud, han som er Gud for Israels fylkinger; ham har du hånet." (1. Samuel 17:45)

Men det er et annet aspekt også ved dette, og jeg tror at Paulus også tenke på det. For hvorfor kan ikke Gud bare gi oss en enklere vei med mindre utfordringer? Hva i all verden skal vi med disse tornene i kjødet, stenene i skoen, og hva vi nå gir våre utfordringer av navn?

Hva skjedde med å leve i seier, det er fullbrakt, og i Ham makter jeg alt etc? Hva er egentlig vitsen med problemene? Vi er jo Guds barn?

Jeg har ofte lurt på det samme, og kjent på utfordringene i utenforskapet. For mitt kall, slik jeg opplever det, er å forkynne om Guds hjerte, og Hans universell inkluderende kjærlighet. "Mitt budskap" bryter med det tradisjonelle, og dommene og "tornene" er reelle faktorer jeg må håndtere, men som en god venn sier: "det følger med kallet!"

I dagens kristenhet blir jeg sett på som en annerledes forkynner, og får jevnlig høre og lese at jeg er en vranglærer og "det som verre er." Men det verste er utenforskapet, og det å ikke lenger være inkludert av de som tidligere var mine omgangsvenner.

Når tidigere venner i den "kristne familien" har samlinger, møter og konferanser, og jeg ser på video hvordan de koser seg sammen som en lykkelig familie, så kjenner i hvert fall jeg at det "koster litt." Jeg kjenner på dette vonde denne helgen spesielt, men det jeg opplever Herren si til meg er det samme som Han sa til Paulus;

"min nåde er deg nok!"

Men Gud sa mer til meg i dag, og det er: "av nåde lar jeg deg få se mer og mer av mitt hjerte, og jeg gir deg mer og mer innsikt i rekkevidden og storheten av min kjærlighet. Men jo mer kjærlighet du får åpenbart, jo større vil utfordringene bli."

Jeg forstår "med hjertet" hva Gud sier, og at det er en god grunn til at jeg, som Paulus, hele tiden opplever at jeg mangler akkurat litt nåde, og at det kunne ha vært litt enklere. Årsaken er fordi Gud vet at om jeg ikke hele tiden "på ordentlig" kjenner at jeg er hundre prosent avhengig av Ham, så vil jeg bli et lett bytte for stolthet og fiendens smigrende tanker om posisjon, større autoritet og nedslagsfelt.

Tornen i kjødet er til mitt beste, og for at jeg aldri skal finne på å tenke tanken: "dette klarer jeg selv!" Det er Guds viselige måte å sørge for at jeg holder meg nær til Ham - det er Guds ledelse i livet mitt.

Men i dag er bønnen min like lidenskapelig som jeg tror Paulus følte det: "Gud, når skal det bli bedre? Hvor lenge skal jeg oppleve denne motstanden fra mine egne? Kan du ikke i hvert fall fjerne de verste toppene?"

Svaret fra Gud er like riktig, men dog så vanskelig å ta inn over seg: "Min nåde er nok for deg."

Jeg vet det er riktig, og jeg vet at det er til mitt beste, men jeg skulle allikevel ønske - i hvert fall i dag - at svaret var annerledes.