God eller ond på innsiden?

I denne leksjonen skal vi se på noe som er meget viktig, og det er om vi er gode eller onde på innsiden? Er den syndige naturen en iboende sort hund som vil det onde, eller kan det være at vi har misforstått?

Mange kristne tenker at mennesket har en iboende lyst til å gjøre det onde. Om denne lysten ikke holdes i sjakk, og dette iboende mørket slippes løs, vil vi ende opp med et lovløst samfunn og det totale anarki.

Løsningen er å bli frelst og komme inn i Guds fellesskap, for da kan du ved hjelp av den hellige Ånd velge å gjøre det gode, PÅ TROSS AV at du innerst inne hele tiden eksisterer en lyst til å gjøre det onde.

En slik tolkning hevder at Jesus bor i hjertet på de som er frelst, men den sorte hunden, satan, bor rett ved siden av. Disse to kriger om vår evige skjebne. Det påstås å eksistere en hvit og en sort hund, Jesus og satan, og at der er vårt ansvar som kristne å sulte ut den sorte og kun gi mat til den hvite.

Maten til den hvite hunden er gode gjerninger som Gud har behag i, og tilsvarende sultes den sorte hunden ut ved fravær av onde gjerninger så den til slutt blir så svak at den dør, det vil si nesten. For den kan vekkes til live igjen om man "synder" - gjør en ond gjerning, og da er det "på an igjen". Frafall kaller vi det.

Den sorte hunden dør ikke før du er trygt hjemme i Himmelen, og det jordiske livet må derfor leves med en konstant iboende trang til å gjøre ondt!

Men er dette sant? Kan det virkelig være slik at fallet i Edens Hage har ødelagt oss så fatalt at vi må leve med en iboende lyst til å gjøre det onde, og hvis vi ikke passer på å hele tiden leve nær til Jesus så vil den sorte hunden vinne?

Jeg mener dette er totalt feil, og at vi ikke har en iboende lyst til å gjøre det onde, men å GJØRE DET GODE!

Dette bekreftes av en rekke bibelsteder, og la oss lese hva som står i Rom. 7:5-6: "Så lenge vi var i vår syndige natur, ble syndene og lidenskapene vakt til live av loven og virket i lemmene våre, så vi gjorde det som fører til død. Men nå er vi løst fra loven, fordi vi er døde fra loven som bandt oss. Vi tjener Gud i et nytt liv, i Ånden, og ikke som før etter bokstaven."

Legg merke til at det Paulus kaller "den syndige naturen" fikk liv av loven, og at vi gjorde det som førte til død, som ikke er en fysisk død men en innbilt separasjon til Gud i våre sinn. Kontrasten til å ledes av den syndige naturen er å løses fra loven - ikke lovløsheten!

Slik jeg leser og tolker dette er den syndige naturen vår iboende trang til å gjøre det gode, i et menneske som er forført av løgnen om at Guds favør må fortjenes.

Dette stemmer med ordet synd - hamartia - som består av to ord, a og meros, som betyr:

"det som IKKE er en del av Gud." Synd peker altså på opprinnelsen på våre tanker, ord og gjerning, og betyr ikke onde gjerninger. (selv om onde gjerninger er en konsekvens av synd, som gode gjerninger med feil motiv også er det)

La oss lese litt mer, og vi går til Rom. 7:11-13: "For synden benyttet seg av budet og bedrog og drepte meg med det. Så er da loven hellig, og budet er hellig, rett og godt. Men er da det som er godt, blitt til død for meg? Slett ikke! Det var synden som gjorde det. Den brukte det gode til å føre meg i døden, og slik skulle det bli klart hvordan synden virkelig er. Gjennom budet skulle synden bli over all måte syndig."

Ser du at synden brukte det gode - ikke det onde - for å føre oss i døden? Det betyr, slik jeg tolker synd, syndig natur og syndige gjerninger, at synden benyttet vår iboende trang til å gjøre det gode, men la til systemet "straff og belønning" - selve løgnens plattform og listige felle.

For satan visste selvsagt veldig godt at vi var Guds barn, og som Hans barn hadde en helt naturlig trang til fellesskap og nærhet med Gud, vår Far. Han visste også at vi naturlig ville gjøre det gode, og forkledde derfor synden i gode gjerninger.

Det er dette som gjør bedraget så vanskelig å avsløre, for synden kommer forkledd i gode gjerninger, men med tillegget: belønning om du gjør det gode, og straff om du gjør det onde. Derfor kalles gode gjerninger gjort med feil motiv, altså for å oppnå belønning og å unngå straff, for døde gjerninger.

Det var denne synden - vårt innbilte prestasjonsbaserte forhold til Gud - som Jesus kom for å kjøpe oss fri ifra.

Vi tar med ett vers til som viser at synden spiller på vår iboende trang til å gjøre godt, og vi leser 1. Kor. 15:56: "Dødens brodd er synden, og det som gir synden kraft, er loven."

Synden får liv gjennom bud og regler som vi tror vi må gjøre for å få en belønning, og ikke minst for å unngå straff. Vår syndige natur er altså ikke en iboende trang til å gjøre ondt, men en iboende lyst og trang til å GJØRE GODT!

Når vi ser dette mener jeg at Evangeliet faller på plass, og gir mening. Det siste vi ser på i denne leksjonen henter jeg fra Ef. 2:3, og deretter Ef. 2:8-10. Les dette med tanken i hodet at den syndige naturen er vår iboende trang til å gjøre godt i et menneske forført av løgnen som sier at Guds favør må fortjenes.

"Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av den og av våre egne tanker."

"For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem."

Ser du det jeg ser?

Min tolkning er at vi ikke har en iboende trang til å gjøre ondt, men GODT!