Hvilken side hadde du vært på?

Mange kristne vil nok tenke at om de hadde levd på Jesu tid så hadde i hvert fall de forsvart ham, og stått ved hans side hele veien. Men er du helt sikker på det, i lys av de konsekvenser det tross alt innebar?

Husk at jødene, hans eget folk, ville drepe ham, majoriteten av disiplene forlot ham, og da han døde på korset var han alene, forlatt, foraktet, og hatet.

De aller fleste troende tok faktisk parti mot Jesus. Årsaken var at læren han forkynte ikke kom fra en bok, men han påstod han talte på Guds vegne, noe som var et radikalt og annerledes budskap inn i en bokstav og regel-definert religion.

Så jeg spør deg en gang til, er du sikker på du hadde stått på Jesu side? For ikke bare var budskapet totalt annerledes enn det rådende, men det var også en pris å betale om du valgte å støtte Jesus offentlig. De fleste, inkludert meg, liker å tro om seg selv at de hadde stått trofast og lojalt på Jesu side, men jeg tror faktisk at de færreste hadde gjort det. Det viser i hvert fall historien.

Se bare på Luther! Han ble sett på som en opprører og rebell av det religiøse systemet, og det var på mange måter en ensom kamp han måtte kjempe mot de rådende idéene i samfunnet. Men han holdt ut på tross av manglende støtte, og Martin Luthers ideer grep etter hvert inn i så godt som alle livets forhold – fra arbeidsliv og skolegang, til familieliv og ferieturer – og skapte det Europa vi kjenner i dag.

Et par eksempler til.

- Huss ble først ekskommunisert fra kirken. I 1414 var det et nytt konsil i Konstantz, og der ble Huss ydmyket, hånet og fysisk avstraffet. Han ble kalt "ringlederen for heretikerne." De skar av ham håret, og på det blodige hodet satte de en papirhatt med bilder av demoner.

Men Huss svarte: "For min skyld bar Herren Jesus en tornekrone. Så hvorfor skulle ikke jeg for hans skyld bære den lette kronen, selv om den er en skammelig ting."

Da hertugen av Bavaria prøvde å få ham til å trekke tilbake sin lære, svarte Huss: "Nei! Aldri har jeg lært noe som var galt, og det jeg har forkynt med mine lepper, skal nå forsegles med mitt blod." Før han led martyrdøden ved å bli brent på bålet, sa motstanderne: "Nå overgir vi din sjel til helvetet."

- Loven om brenning av heretikere, "De heretico coburendo," ble vedtatt i 1401, og den første som ble brent, var presten og Wycliffe-tilhengeren William Sartree. Da han ble ført til retterstedet, ba han Gud tilgi fiendene. Han formante folket til å følge det som står skrevet i Skriftene og holde seg borte fra lærere som levde i strid med Kristi lære.

- Tyndale oversatte Bibelen til engelsk, og de hellige bøkene åpnet øynene på hele den engelske nasjonen. Men i 1536, etter at Tyndale hadde flyktet fra England til Nederland, ble han arrestert, hengt og brent til døde.

Alle som har våget å tenke nytt, komme med nye tanker og idéer, får på mange måter samme vei å gå. Den er tynt befolket, og veldig lite glamorøs. Historien viser klart at de gikk stort sett alene!

Men allikevel tenker de fleste kristne at de hadde stått trofast på Jesus sin side? Men er det sant?

Jeg tror at din reaksjon i møte med nye tanker, idéer og forestillinger forteller mye om hvor du faktisk hadde plassert deg; i det trygge, kjente og i takt med majoriteten, eller på rebellen Jesus sin side.

Når det gjelder meg selv så er jeg faktisk usikker på hvor jeg hadde våget å stå på Jesus sin side. Jeg hadde nok likt det han stod for, og tatt hans side på den måten. Men så var det konsekvensene da? Det kunne jo potensielt ha kostet meg livet, og temmelig sikkert på en smertefull og veldig lite human måte. Så om jeg hadde vært modig nok til det er vel heller usikkert....

Jeg smaker en rekke konsekvenser i dag ved det jeg opplever er å ta Jesu side i det jeg forkynner via Fresh Mind. Selv om disse er til å leve med, så er det ikke til å stikke under en stol at de har kostet, og koster fremdeles. Utstøtelse, avvisning, latterliggjøring og isolering er stikkord. Ja, og jeg blir på en nokså konstant basis dømt til evig tortur i det helvete jeg ikke tror på, og da som en konsekvens at jeg ikke tror på helvete.

Men jeg mener selv jeg er kalt til å "stikke hodet fram" i den teologiske heksegryta med budskapet om at Jesus er verdens frelser, og at alle mennesker er Guds barn.

Flere og flere får øynene opp for dette fantastiske kjærlighetsbudskapet, og mange tør også å gi dette til kjenne offentlig. Men mange vegrer seg. Hvorfor? Jo, for det er en ikke ubetydelig kostnad om man velger å offentlig vise at man har et annerledes syn enn det rådende.

Jeg forstår dem veldig godt, og synes overhodet ikke at de er feige. For jeg stiller meg selv spørsmålet om jeg hadde våget å stå på Jesus sin side i full offentlighet da han ble forfulgt? Svaret jeg heller mot er, tragisk nok, at jeg nok ikke hadde våget det.

Konsekvensene hadde blitt for store.....