Gud har ikke bruk for deg

"Herre her er jeg, bruk meg" er en ikke uvanlig bønn i mange ulike kristne sammenhenger. Men er det egentlig en bibelsk bønn?

Ingen foreldre velger å få barn fordi de trenger noen til å hente posten, vaske huset, klippe plenen, fikse gjerdet, hive søppel eller å hogge ved. Nei, vi får barn fordi vi lengter etter noen å elske, skjemme bort, holde tett inntil seg, kose, kysse, klemme, og øse ut all vår kjærlighet på.

Vi tenker ikke når vi ser det lille barnet vårt for aller første gang: "ja deg kan jeg nok få bruk for; du kommer nok til nytte!"

Faktisk tenker vi ikke i det hele tatt, for du blir overveldet av en foss av følelser, og du kan nesten ikke vente til å holde barnet tett inntil deg. Det er som om hjertet holder på å eksplodere av følelser du ikke ante du hadde, og disse følelsene overstyrer absolutt alt annet.

Jeg vet det er slik, for jeg er far til fire.

Gud er en sånn forelder. Han skapte deg ikke fordi han trengte en arbeider, men han utvalgte deg som en målskive for hans ufattelige kjærlighet. Som oss ville også han ha en å elske!

Kanskje en av de aller verste bønnene (som også jeg har bedt) er denne: "Herre her er jeg, bruk meg!" Jeg vet at det menes godt, men det er like fullt en bønn født av løgnen om at Gud har sitt forhold til deg basert på hva du gjør, og ikke hvem du er.

Vi bruker uttrykk som "bruk meg" fordi vi tror den sataniske løgnen om at Gud elsker oss mer hvis vi presterer mer, og at han belønner oss i henhold til vår innsats.

Jeg husker godt mitt motiv da jeg ba "bruk meg", og jeg hadde en krypende, underdanig tilnærming til Gud der jeg var overbevist om at jeg ikke var god nok. Mitt håp var at min ydmyke bønn om å bli brukt ville demonstrere min lojalitet, og at Gud dermed ville like meg i hvert fall litt?

Hvis Gud ville bruke meg så tenkte jeg at det i seg selv var en bekreftelse på at jeg "var innafor" og det var denne bekreftelsen som var mitt motiv for å be: "Herre her er jeg, bruk meg!" Jeg var rett og slett redd for å ikke være inkludert.

Det jeg skulle ha sagt, men ikke turde fordi jeg var redd for svaret, det var: "Herre her er jeg, elsker du meg som jeg er?"

Tenk om din sønn eller datter en dag kom til deg og spurte om de var gode nok til at du kunne bruke dem til noe? I øynene så du en redsel, og du bare forstod at de faktisk var livredd for deg. Hva ville du da ha følt som forelder?

Jeg regner med du ville ha følt at du hadde mislyktes total i å vise dem hvor mye du elsker dem, og hvor vanvittig mye de betyr for deg.

Du er elsket uavhengig av dine prestasjoner.

Jesus kom for å vise oss at Gud ikke skapte oss fordi han trenger arbeidere, men at han elsker oss uavhengig av våre prestasjoner. Det er løgnen i våre sinn som får oss til å be bønner som: "Herre her er jeg, bruk meg." Det høres fromt ut, men er veldig ofte motivert av en frykt for å bli avvist.

Noen ber også med et underliggende egoistisk motiv der håpet er at Gud vil på en eller annen måte sørge for at de får fast jobb som pastor, evangelist eller annet lønnet arbeid i kristen virksomhet.

Konklusjon

La den hellige Ånd fornye ditt sinn, (Rom. 12:2) og vaske ut alle løgntanker (2. Kor. 10:4-5) som får deg til å føle deg mindreverdig. For du er alt annet enn mindreverdig, men du er Guds barn som han vil overøse med kjærlighet og velsignelser, om du bare klarer å se a du er verdig til å ta det imot.

Du er alltid i sentrum av Guds hjerte, og la den hellige Ånds stemme få rom og plass i ditt liv så du kan få se deg selv slik Gud ser deg – elsket, velsignet, hellig og feilfri.

Ef. 1:18-19: "Måtte han gi deres hjertes øye lys, så dere forstår hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig arven er for de hellige, og hvor veldig hans kraft er hos oss som tror."