Begynte Abraham plutselig å tro?
Er Abraham den troshelten vi ofte får inntrykk av i kristne forkynnelse? I denne leksjonen skal vi se litt mer på Abrahams trosliv, og om hva som gjorde at han på slutten av sitt liv fikk en tro som gjorde det umulige mulig.
Abraham sitt trosliv var faktisk ikke det vi kan kalle unormalt sterkt eller stort, som vi blant annet kan se om vi leser i 1. Mos. 12:10-13:
"Det ble hungersnød i landet. Da drog Abram til Egypt og slo seg ned der som innflytter; for hungersnøden var stor i landet. Like før han kom til Egypt, sa han til sin kone Sarai: "Hør på meg! Jeg vet at du er en vakker kvinne. Når egypterne får se deg, kommer de til å si: Dette er hans kone. Så slår de meg i hjel og lar deg leve. Kjære, si at du er min søster, så det kan gå meg vel for din skyld, og jeg får beholde livet takket være deg!"
Jeg minner om at dette er en mann som har rukket å bli 75 år, vandret utallige år med Herren, og som har opplevd direkte tiltale fra Gud med løfter som ingen andre mennesker, verken før eller etter, har fått.
"Herren sa til Abram: "Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Du skal bli til velsignelse! Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og forbanne den som forbanner deg. I deg skal alle slekter på jorden velsignes."
På tross av denne personlige tiltalen fra Gud med disse voldsomme løftene, så var Abrahams tro faktisk stort sett ikke til stede i det hele tatt. Se bare hvordan han reagerer noen år senere når Gud GJENTAR, BEKREFTER, og faktisk FORSTERKER løftene om å bli "et stort folk."
1. Mos. 17:2: "Jeg vil opprette en pakt mellom meg og deg og gjøre din ætt umåtelig stor." Abrahams respons på Guds tiltale og løfter: (vers 17) "Da kastet Abraham seg til jorden og lo."
Dette er altså den mannen som av enkelte får den æren at han på slutten av livet, da alt var mer håpløst enn noen gang, får en tro som overgår alt hva et menneske har trodd - ikke bare fram til da, men også i de tusener av år som har gått etterpå. Abraham ble en troshelt og trodde på tross av omstendighetene!
Men ble han egentlig det? La oss lese hva som står i Rom. 4:18:
"Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag, som det var sagt ham: Så tallrik skal din ætt bli."
Var det Abrahams egen tro som snudde situasjonen? Jeg mener, han trodde jo ikke når alt var betydelig enklere, så er det logisk at når alt håp faktisk var ute, at denne Abraham plutselig skulle demonstrere en tro på grensen til det overnaturlige?
Nei, nei, og atter nei. Det var ikke Abrahams tro som snudde situasjonen, for hva den troen klarte å utrette i smult farvann forteller Bibelen masse om. Nei, det var Guds virksomme tro i Abraham som gjorde det umulige mulig!
Den troen som gjorde Guds løfter til en virkelighet var Guds egen tro i Abraham. Bibelen kaller denne Guds tro i mennesket for "pistis" (faith). Det har ingenting med oss å gjøre, hva vi klarer å være enig i, men kun om Gud og hva han evner. Det er denne troen, Guds gave i og til alle mennesker, som vi kan lese om i Rom. 4:16-17:
"Da kan løftet stå fast for hele hans ætt, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har samme tro som Abraham. Han er jo far til oss alle, slik det står skrevet: Jeg har gjort deg til far for mange folk. I Guds øyne er han vår far, for han trodde på den Gud som gjør de døde levende og byr det som ikke er, å bli til."
Du og jeg har fått i gave den samme troen som Abraham fikk - Guds virksomme tro i den enkelte. Det vil si at om du, som Abraham, har opplevd Guds tiltale og fått noen løfter, men i årevis har slitt med "å tro dem igjennom", har feilet, bommet, og i frustrasjon og sinne bevisst gjort handlinger du ikke akkurat er stolt av, så vit dette:
DIN DAG KOMMER. SOM DEN KOM TIL ABRAHAM, KOMMER DEN TIL DEG.
Gi opp å prøve å tro i egen kraft, heis hvitt flagg i forhold til egne prestasjoner, og hvil deg mens du venter på Herrens dag. Den kommer - ikke alltid på "lørdag klokken fire" - men Herrens dag kommer!
Finn trøst i Abraham - ikke fordi han var en troshelt - men fordi han var det motsatte. Han var som deg og meg, men fordi Gud var med han ble det som Herren hadde sagt. Men det var ikke på grunn av Abrahams voldsomme evne til å tro det umulige, men heller på tross av.
Jeg tror løsningen på at Abraham fikk se løftene oppfylt ligger i hans erkjennelse at "alt håp var ute." Da hans egen tro måtte kapitulere, åpnet dette opp for at Guds tro kunne overta scenen. Det var i erkjennelsen av egen utilstrekkelighet at Guds tilstrekkelighet til slutt slapp til!
Det handler altså mer om å gi opp enn å få det til, og i 2. Kor. 12:9 sier Paulus noe som bekrefter at man ikke slipper Guds kraft til før man erkjenner egen svakhet.
"Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet."
Hvis du, som Abraham, kjenner at du har lyst å gi opp, så gjør det. For det er ikke din tro som skal bære deg gjennom livet, men Guds tro i deg. Og den har vi alle fått av Gud, og i det mål og iboende makt og styrke som trengs for å vinne over enhver omstendighet.