DET eller DEN?

Flere steder i Bibelen ser vi at oversetterne neglisjerer basale grammatiske regler, og ved dette grepet personifiserer det negative og onde så det hefter ved oss. Når det gjelder det gode, som at Kristus er I OSS, så fjernes det positive fra oss ved å oversette det til at Kristus kun er I BLANT OSS.

I denne leksjonen skal vi se mer på dette fenomenet, og dagens vers finner vi i 1. Joh. 2:16-17:

"For alt her i verden – sanselig begjær og øynenes lyst og hovmodig skryt på grunn av rikdom – det er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid." De fleste leser dette til at det står at DEN som gjør Guds vilje, DEN blir til evig tid. Men hva om det hadde stått DET som gjør Guds vilje, DET blir til evig tid? Er du enig i at det blir et helt annet budskap? Strongs forteller oss at ordet som i vår norske Bibel er oversatt den, som er et personlig pronomen, er grunntekstordet ho. Legg også merke til at det engelske ordet one er lagt til ho for å få det til å se ut som om det skal stå: THE ONE - altså DEN! Men HO er en IKKE et personlig pronomen, men en bestemt artikkel som betyr det og kan ikke under noen omstendighet peke på et menneske. Johannes snakker altså ikke om mennesket i seg selv, men DET i mennesket som er født av Gud. Det er da også logisk, for hvilket menneske, utenom mennesket Jesus Kristus, kan sies å gjøre Guds vilje i ett og alt? Så hvis det kun var DEN som gjorde Guds vilje som ble til evig tid, og alle andre ble utslettet så måtte Gud, Jesus, og den hellige Ånd tilbringe evigheten barnløse. Men det Gud har skapt i mennesket, Hans virksomme tro (pistis), Hans DNA, det er selvsagt ett med Gud, en del av Gud, og følgelig hundre prosent synkronisert med Ham selv. Gud er jo ikke i konflikt med seg selv, eller hur? Så hadde det vært slik som vår Bibel her påstår, at kun DET MENNESKET som gjør Guds vilje, som blir til evig tid, mens den som ikke klarer det ikke blir kvalifisert; vel da blir Himmelen tom.

Konklusjon.

Johannes forkynner i bunn og grunn om sannheten versus løgnen, om ubetinget kjærlighet versus systemet straff og belønning. Det ene er evig, det andre er allerede dømt. Det er umulig å kombinere ubetinget kjærlighet med straff og belønning, da de er gjensidig ekskluderende.

Det er dette kristendommen har prøvd på i alt for mange år, men som Johannes sier så vil kun SANNHETEN (det som gjør Guds vilje) vare evig. LØGNEN, systemet straff og belønning, tanken om at dine aksjoner påvirker Guds reaksjoner, de vil utslettes. Men menneskene vil leve evig uansett hvor infisert de var av løgnen, og Guds ild (et bilde på den hellige Ånd rensende kraft) vil rense ALLE for enhver løgn.

Jeg kan gå med på at enkelte ord og uttrykk er kompliserte å oversette til Norsk, men jeg går ikke med på at man neglisjerer helt basale grammatiske regler. Jeg spør igjen; hva kan årsaken være til at bibel-oversetterne endrer grammatikken i grunnteksten, og endrer budskapet i retning lovisk og prestasjonsbasert? Mitt svar er at det er deres infiserte sinn som har gjort disse grepene for å få Bibelens innhold til å passe med systemet straff og belønning. De gjør det de mener er rett, og i beste hensikt, men løper allikevel løgnens ærend.

Hva tror du?