Du har aldri hatt en fiende

Kristendommen lærer oss at vi har en venn og en fiende, Gud og Satan. Gud er i utgangspunktet allmektig, selv om Satan enn så lenge er den som kontrollerer verden. Så vi kristne er i praksis okkupert av en fiendtlig makt, og mye - kanskje til og med mesteparten av vårt fokus må av den grunn rettes mot fienden.

Jeg har levd med en kristendom som var tydelig på at vi var i en kamp. Og ikke bare en uskyldig slåsskamp, men en kamp om liv og død. Det handlet om menneskers evige skjebne, om de skulle leve evig i enten Himmelen eller Helvete.

Det var menigheten, som var Guds våpen. Og hvem var fienden? Jo, det var Satan og alle hans demoner. Men det var ikke bare demoner, men også onde ånder, åndskrefter i himmelrommet, fyrster over byer, og en hel rekke med ulike utgaver av onde krefter vi måtte kjempe mot hver dag.

Selv om vi på den ene siden ble sagt å tilhøre seierslaget der Gud allerede hadde vunnet en evig seier, så lå seieren inn i framtiden. For her og nå situasjonen var at kampene var pågående, og at vi alltid måtte passe oss for Satans forførende makt.

Vi måtte be for storting og regjering, for familie og nære venner, for menigheten, oss selv, og i det hele tatt være på vakt 24/7. For fienden tok ikke ferie, det måtte vi være klar over, og vi var å regne som soldater i Guds armé.

Jeg har ikke opplevd krig, men det har mamma. Når jeg hører hun fortelle om krigen så er det en ting jeg legger merke til, og det er at alt fokus var på å overleve i hverdagen. For fienden, i mammas tilfelle Tyskerne, gjorde overlevelse utfordrende. Det var lite mat, og bensin var det enda verre med. Mamma fortalte at de måtte reise langt oppover i innlandet for å få tak i smør, og at reisen ikke var ufarlig.

Det skjer noe med tankesettet til et folk som er inntatt av en fiendtlig makt. Fokus blir primært er å overleve fra dag til dag, sekundært å overvinne fienden så man igjen kan leve som frie mennesker i et fritt land.

I England var det før andre verdenskrig fullt kaos i regjeringen, og ingen klarte å bli enige om en felles plattform og retning for landet. Men når krigen startet ble gamle stridigheter glemt, og alle stod plutselig skulder ved skulder. Årsaken var at de fikk en felles fiende - nazistene.

Det er ingenting som samler mennesker så mye som en felles fiende, og det er bakgrunnen for denne artikkelen. Der England i sin tid ble samlet mot sin felles fiende, samles også kristne i deres kamp mot Satan. Men de kristnes mål er om mulig enda mer edelt enn en nasjons frihet, for her er det en Himmel å vinne og et helvete å unnfly.

Men vi sloss ikke bare for at andre skal slippe å tortureres i helvete for evig, men også for oss selv, familien og menigheten. For Satan arbeider konstant for å ødelegge vår helse, økonomi, våre relasjoner, og aller helst menigheten. Hver dag er en kamp, og som vi lærte: «helvete er kun en tanke unna!»

Derfor var det viktig å leve rent og rett så Satan ikke fikk en inngang i livene våre. Men han kunne også komme inn via ting vi tok inn i huset, som drømmefangere for eksempel. Det var visst mange som hadde fått ødelagt økonomi og helse på grunn av det.

Til og med når ting gikk vår vei, tilsynelatende, kunne det være Satan som stod bak. For når en dør ble åpnet og du for eksempel ble forfremmet på jobben, kunne det være Satan som stod bak for å gjøre deg stolt. Og vi vet jo at Gud står de stolte imot, så her måtte man passe på.

Penger var også et av Satans verktøy, og man måtte passe seg for rikdommens bedrag. Oppskriften var derfor å gi mer til menigheten jo mer du fikk. På den måten unngikk du å bli stolt, og menigheten fikk mer penger så de kunne stå enda bedre rustet til å stå djevelen imot.

Okay, stopper der og regner med du har sett det jeg vil fram til. For som du sikkert forstår tror jeg ikke på at vi er i en kamp, og heller ikke at vi verken har, eller neon gang har hatt en fiende. Slik jeg tolker Bibelen er det eneste vi har å frykte løgnen om Gud, som ganske enkelt er Loven og dens prinsipp om straff og belønning.

Satan betyr løgn/anklager, og Satan som åndelig vesen eksisterer ikke slik jeg tolker Bibel og Evangelium. Det finnes heller ikke demoner eller onde krefter verken høyt eller lavt, men det er enkelt sagt Gud og oss. Eller Far og barn, om du vil.

Jeg vil du skal tenke over ditt liv, og hvor mye dette vil endre seg om du fikk åpenbart at Satan og demoner ikke eksisterer? For meg endret alt seg da jeg så dette, for mye av mitt kristne liv handlet om å sloss bakover mer enn å gå framover. Det var hele tiden synd som måtte bekjennes – ikke så mye fordi jeg angret, men fordi jeg fryktet hva Satan ville gjøre med barna mine.

Jeg brydde meg ikke om meg selv, men det var barna jeg tenkte på. For i menigheten hadde jeg hørt skrekkhistorier der Satan gikk på barna og av de kreft, som feks i Jobs bok. Det hadde jeg aldri kommet over om det skulle skje, så jeg prøvde derfor å gjøre så godt jeg overhodet klarte, og var rask til å be om tilgivelse når jeg feilet.

Livet var en kamp, og selv om fienden ble beseiret på korset (ja for det lærte vi også) så opplevde jeg at han var oppsiktsvekkende aktiv i livet mitt og verden forøvrig. Min dårlige økonomi, issues med relasjoner og sinne var Satans verk, mente ekspertene. Og for ikke å snakke om all krig, uro og nød i verden. Også dette var Satans verk, så han var ikke til å spøke med.

Men la oss avslutte med noen vers som sier det motsatte. Vi begynner med Rom. 8:37 som sier: «Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss.»

Vinner mer enn seier er oversatt av hypernikáō (fra 5228 /hypér, "beyond" og 3528 /nikáō, "erobre") og betyr:

- overmåte erobrer, å være "mer enn en erobrer", dvs. "supererobrer" som er "fullstendig og overveldende seirende".

Men Paulus har mer å si om den seieren/tilstanden vi lever i, og vi leser versene 38-39: «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»

Her tolker noen dette til at Paulus referer til demoniske krefter, og at det er disse som ikke har makt til å skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus. Men det er altså ikke tilfellet, for det er Lovens system med straff og belønning Paulus snakker om. Hele Romerbrevet handler om Lovens urettmessige krav mot oss, men la oss se på et par ord for å få mer innsikt i hva Paulus faktisk sier.

Krefter er oversatt av arché og betyr:

- vismann: (a) styre (kongelig eller magistrat), (b) flertall: i kvasi-personlig forstand, nesten: herskere, sorenskrivere, (c) begynnelse. Fra begynnelsen (tidsmessig betydning), dvs. "det innledende (start)punktet"; (figurativt) det som kommer først og derfor er høvding (fremst), dvs. har prioritet fordi foran resten.

Enkelt sagt, den rådende jødedommen.

Makt er oversatt av dunamis og betyr:

- Bruk: (a) fysisk kraft, kraft, makt, evne, effektivitet, energi, betydning (b) plur: kraftige gjerninger, gjerninger som viser (fysisk) kraft, fantastiske gjerninger.

Enkelt sagt, de som sitter med makten – jødene, det rådende teologiske systemet.

Skapning er oversatt av ktisis og betyr:

- skapelse (skapning) som er grunnlagt/skapt fra ingenting, skapt av Gud.

Vi tar med et par vers til:

Joh. 16.33: «Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!»

1 Joh. 5:4: «For alt som er født av Gud, seirer over verden.»

«Verden» skal ikke forstås Satan, men rett og slett verden med alt innhold. Det betyr at vi råder (seirer) over verden og alt den inneholder, som vi kan lese i 1 Mos. 1: 26: «Da sa Gud: «La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.»

Min konklusjon.

Vi kan trygt leve som beboere i et fritt land, og totalt uten tanke på at det er en fiende som vil oss vondt og til og med har makt til å gjøre dette.