DU KAN IKKE STOLE PÅ EN KRISTEN

En trist påstand, men dessverre er det sant. For de menneskene du mest av alt burde kunne stole på at alltid og under alle omstendigheter vil ditt beste, er de du minst av alle kan stole på.

Det er ikke menneskene i seg selv du ikke kan stole på, og jeg har derfor sagt det på denne måten til enkelte jeg kjenner: "Jeg stoler på deg som menneske, men ikke som kristen!"

Det kristne budskapet har mye godt i seg som omsorg for sin neste, de fattige, syke, og de som ikke klarer seg selv. Et slikt budskap kan både kristne og ikke-kristne si ja og amen til, for det treffer noe i hjertene til alle mennesker - kjærlighet.

Veldig mye av det humanitære arbeidet blir derfor gjort av kristne, (og av andre religiøse organisasjoner) da det stemmer med det man kjenner i hjertet. Det er godt å gjøre godt. Men som kristen er du forpliktet til å leve etter alt som står i Bibelen, ikke bare det du liker. Deler av budskapet vil faktisk gå imot det hjertet ditt vil, og krever at du sier noe du aldri ville ha sagt til noe menneske før du ble kristen.

For nå er du jo en kristen, og du kan ikke bare si og gjøre som du selv vil! Alt du sier og gjør heretter skal komme fra Gud og Hans ord - ikke deg selv. Så selv om du innerst inne vil være god mot et menneske, si gode ting, omfavne, være venner og ha felleskap med dem, så vil Bibelen i enkelte tilfeller kreve at du avviser dem. Det gjør vondt, og du kjenner i hjertet at føles unaturlig. Og når du ser hvordan mennesket du avviser reagerer med sorg og fortvilelse kan tanken komme om dette kan være rett? Men etter en samtale med ledere og pastor blir du beroliget. Du gjorde det rette, og du til og med berømmes for hvordan du ikke gav etter for følelsene dine, men lot Ordet avgjøre din handling. Det SKAL koste å være en sann kristen!

For følelser er svikefulle, sier kristendommen. De kan være av Gud, og da er det trygt å navigere etter dem. Men Satan kan også gi deg gode følelser, og på den måten narrer han mange kristne til å handle stikk i strid Guds vilje. Pride er bare ett av resultatene av Satans list der han forfører menneskene ved å spille på følelse-strengene, sies det. Men heldigvis vet du bedre, og lar ikke lenger følelsene lure deg. For nå har du heldigvis Ordet, og om ikke følelsene stemmer med dette er det Satan du har med å gjøre. Så i stedet for å bli fylt med kjærlighet, empati og en trang til å gjøre det beste for den homofile som står foran deg og i sin nød ber om din hjelp til å finne sin plass i menigheten, fylles du heller med et sinne mot Satan som prøver å bruke følelsene dine mot deg.

Det sårbare mennesket foran deg som trenger omsorg og kjærlighet, og som kjærligheten i deg vil hjelpe, blir i stedet kaldt avvist med et Bibelvers som bevis på din ukjærlige handling. For du klarer ikke helt å være så kynisk og kald på egen hånd, men trenger et vers i Bibelen å skylde på. For du er jo egentlig bare snill, og hadde det vært opp til deg hadde du handlet annerledes.

Dette har jeg hørt i mange varianter, som da jeg og familien ble bedt om å slutte i Filadelfia Vennesla. Det var ikke min seksuelle legning som var årsaken, heller ikke økonomisk utroskap, kriminalitet eller andre ting, men det de kalte "min teologi." De mente jeg forkynte et for godt bilde av Gud, og burde ha med at Gud potensielt kunne bli din verste fiende og ikke bare straffe deg her på jorden, men kaste deg i helvete om du ikke levde godt nok. Det kunne jeg ikke lenger forkynne, for det trodde jeg ikke lenger på.

Vi måtte derfor forlate menigheten, og i denne prosessen kom det mange kristne venner som jeg hadde kjent i mange tiår og sa: "Jeg vil du skal vite at jeg fremdeles er din venn og hundre prosent på din side, og helt uenig i menighetens avgjørelse. Men la det bli mellom oss for det vil koste for mye om det kommer ut at jeg er enig med deg. MEN JEG ER DIN VENN ALTSÅ!" Da forstod jeg at jeg kunne stole på vedkommende som menneske, men ikke som kristen.

Det samme har skjedd flere ganger, og da jeg ble kastet som bibellærer av en lokal kristen MC klubb fikk jeg igjen høre det samme. "Vi er på din side i denne saken, og støtter deg som venn. Men ikke si det til ledelsen, for da vil det få negative konsekvenser for oss." Og bare for å ha presisert det, det var min tolkning av Jesu budskap som var årsaken. Min tolkning, altså hvordan jeg innerst inne tenker og tror at Jesus er gjorde også så jeg måtte slutte i TX Vikings. Dette så jeg komme, for nå hadde jeg forholdsvis god erfaring å å lese og tolke signalene som lå litt løst i luften. TX Vikings er mine venner, og ikke minst lederen er en meget god venn som har betydd mye for meg. Så da jeg forstod at jeg faktisk hindret veksten i TX ved at sponsorer trakk tilbake pengestøtten så lenge jeg var en del av teamet, valgte jeg selv å trekke meg. Jeg visste at lederen aldri ville ha klart å be meg gå for han var jo min venn på ordentlig. Men jeg visste også at mange kristne ledere, pastorer, forkynnere og ikke minst sponsorer gjorde alt de kunne for å presse ham til det. Dette så jeg plagde ham og gjorde man vondt, noe jeg ikke unnet ham, så i kjærlighet til ham trakk jeg meg. Dette er kanskje det vondeste jeg har vært igjennom, for jeg elsket å være med i TX. Der kunne jeg være meg selv, stor og sterk, og forkynne fritt om Guds uendelige kjærlighet. Det vil si, helt til de bokstavtro kristne i maktposisjoner fikk høre om det. Da var det slutt, og jeg visste hva som ville skje for jeg hadde vært igjennom dette før. Jeg visste at også denne gangen ville kristne venner si de egentlig var for meg, og at hadde det vært opp til dem så ville de ha stått på min side. MEN.... Ikke bare ville det koste, men så var det også noe i min forkynnelse de ikke helt kunne stille seg bak. Så selv om de var mine venner tvang Ordet dem til å avvise meg. Nok en gang opplevde jeg at jeg kunne stole på dem som mennesker, men ikke i rollen som kristne. For da kunne det bli en personlig kostnad der de kunne miste plassen, som jeg gjorde. Og så var det jo ikke de som avviste meg, men det var Ordet som tvang dem.

I Matt. 22:36-39 leser vi noe interessant som Jesus sa: "Mester! Hvilket bud er det største i loven? Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. 40På disse to budene hviler hele loven og profetene"

Det tolker jeg til at det indikerer at at ALT i Loven, altså Toraen som jødene levde etter, skal underordnes ubetinget kjærlighet. "Du skal elske din neste som deg selv!" Jeg forstår dette til at Jesus ber jødene se bort fra alt i Toraen som ikke stemmer med kjærlighet, og at de og vi er forpliktet til å elske alle mennesker! Bokstaven skal aldri hindre kjærlighet! Joh. 4:8 som sier: "Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet."

I 1ste Mos 1:26 sier Gud: "Da sa Gud: «La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss!" Han sa ikke; la oss skape kristne som skal følge egen tolkninger av bokstaven i en kommende Bibel, men mennesker som skal tenke, tale og handle som Gud.

Hvis kristne var som Jesus ville jeg ha stolt på dem ett hundre prosent. Men det er dessverre ikke tilfelle. De er ikke som Jesus men har på en måte to liv. Det ene livet er som menneske der de lytter til følelsene og er normalt gode folk. Det er den menneskelige utgaven som hvisket meg i øret at de var venn, enig med meg og imot de som ville meg vondt. Men de hadde også en kristen side som sa:

"men la det bli mellom oss, for om det kommer ut at jeg er enig med deg vil det koste meg alt for mye. Og så er det jo enkelte ting i Ordet jeg ikke helt klarer å se som du, så det er sånt sett ikke meg, men Ordet som skiller oss. Men, jeg er din venn altså." Så lenge kristne lar bokstav trumfe vennskap kan de dessverre ikke stoles på. Ordet vinner alltid, og gang etter gang oppfylles disse ordene: "Ordet slår ihjel, men Ånden gir liv!" Men når kristne lar hjertet (Ånden) trumfe bokstaven vil de igjen kunne stoles på.

Det er jo i grunnen slik vi alle er skapt? Innerst inne vil vi jo bare ha et godt liv, og det unner vi jo de andre også? Men med en gang merkelappen kristen kommer inn i bildet, da skjer det noe. Dine medmennesker tildeles en kategori, og blir enten frelst/ufrelst, og kategorien frelste deles i rett-troende og de som tar feil. Og om kristne avviker for mye fra egen tolkning plasseres du i en ny kategori, frafallen vranglærer på vei til helvete. Jeg er i denne siste kategorien.

Derfor stoler jeg ikke lenger på kristne, for jeg bare vet at i den rette situasjonen vil jeg ikke ha en sjanse i mot deres tolkning av Bibelen. Sånn er det bare. Men jeg er ikke alene om å ha denne erfaringen, og det er jo sprøtt å tenke på at kristne faktisk er de minst kjærlige? Jeg mener, de av alle burde jo virkelig kjenne til kjærligheten med stor G, for det er jo hva Gud er? Men det tragiske er at de ikke følger hjertet, men ender opp som slaver av bokstaven. Som bestefar har jeg et forslag til deg. Glem Bibelen og dine tolkninger, og heller besøk barnebarna dine. La dem sitte på fanget ditt og kjenn på de følelsene som helt naturlig kommer opp i ditt indre. Ta med deg dette ut i livet, og lev i det heller. Og alle vers i Bibelen som ikke stemmer med den uskyldige og rene kjærligheten du kjente mellom deg og barnebarnet kan trygt legge på hylla og aldri mer ta fram. Gud er kjærlighet - det stoler jeg på.