Guds ubetingede kjærlighet

Guds nåde og kjærlighet er ubetinget. Er dette betinget, så er det ikke lenger nåde og kjærlighet. Punktum.

Alle blir inkludert i Guds faderlige favn ved tidens slutt, absolutt alle. Det finnes ingen såkalt “dobbelt utgang”. Om den Gud som Jesus anskueliggjør ved tidens slutt dømmer noen av våre familiemedlemmer som vi elsker, samt noen venner og naboer til EVIG PINE - hvilket er ganske lenge - så avslører nemlig dette samtidig en gud som går på tvers av Jesu evangelium.

Spørsmål: Hvordan kan gleden bli fullkommen når vi vet at noen av våre nære og kjære - enkelte barn, søsken, foreldre og venner - straffes brutalt og lider intenst med evig pine?

Det er nemlig ikke noe evangelie (reellt godt budskap) lenger om dette virkelig er sant om Gud. Her har faktisk kjærligheten i beste fall kun maktet et uavgjort-resultat med det onde til slutt. Begrepet “allmektig” blir her avslørt som tomt og substansløse. Og kjærligheten er ikke sterkest.

Kirken bør altså våge å ta en ordvask i bekjennelse og teologi, og slik gjennomgå de store ordene. Om de skaper angst for døden og Guds dom - noe de har gjort for svært mange gjennom historien - så er de ikke Guds ord og derfor ikke akseptable. De må derfor byttes ut med med mer samsvarende ord i tråd med Jesu virke.

Vi trenger en kirke som våger å se lenger enn det betingede historiske uttrykk snevrer inn livsvirkeligheten til. Og det er vårt ansvar. Pål Georg Nyhagen