VERDEN ER IKKE PROBLEMET

Til min store overraskelse var det ikke verden, altså de ikke-kristne med alle sine syndige handlinger og onde motiv som gikk imot deg. Men det var de kristne, og spesielt dine venner i menigheten som tok den rollen.

Og de tok den overraskende lett.

Jeg kom fra det de kalte verden, som egentlig bare var et vanlig liv. Men min mormor hadde ved sin væremåte gitt meg et slags håp om at Gud fantes, og at det var noe mer med livet enn bare å bli født, vokse opp, arbeide, stifte familie, jobbe, bli pensjonist, og det var det liksom.

Hun sa aldri ett ord om verken Jesus eller Gud, men jeg visste jo hun var det de kalte Adventist og trodde på Jesus. Mormor var ganske enkelt snill og god, og den eneste som taklet meg. Ikke det at jeg var så umulig, men som de skrev i karakterboka på barneskolen; "Thor Ivar har en meget sterk vilje, og problemer med å underordne seg autoriteter."

Jeg visste hva jeg ville, og ingen klarte å få meg vekk fra det jeg hadde bestemt. Men jeg var normalt snill og grei, og hadde ingen underliggende issues, om du forstår hva jeg mener.

Allerede på barneskolen begynte problemene. De selvutnevnte lederne i flokken godtok ikke at jeg ikke underordnet meg, og som minst og svakest ble jeg et lett bytte sånn rent fysisk. Dette fortsatte i ungdomsskolen, i militæret, på jobb i en bedrift der pappa var direktør, og jeg var etterhvert vant til at livet var en kamp. Det var liksom bare sånn det var, at de sterkeste bestemte.

Så jeg bestemte meg for å bli ikke bare sterk, men sterkest, og jeg ble kroppsbygger. Det hjalp litt i begynnelsen, men etterhvert ble det heller verre. For nå skulle alle "slåsskjempene" i Kristiansand og omliggende bygder prøve seg på han nye bodybuilderen i byen. Jeg ble trofeet alle ville ha.

Jeg hadde startet Thor Ivar´s Gym, giftet meg med Hennie og fått barn. Sånn sett var livet bra, men jeg manglet tilhørighet. Jeg var så uendelig lei av å hele tiden være utenfor, og at selv det å være sterkest ikke var nok. Skulle jeg aldri passe inn? Via noen tøffe år i Jehovas Vitner der jeg overhodet ikke klarte å underordne meg det strikte regimet, begynte vi i Filadelfia Vennesla. Endelig var jeg et sted der jeg ble godtatt og akseptert, og de første årene var den beste medisinen jeg kunne få. Gud var god, han elsket meg som jeg var med mine feil og mangler, og det var verden der ute vi måtte passe oss for.

Og det forstod jeg bedre enn de ante, for om noen hadde vært i verden var det meg. Jeg visste meget godt hva den type mennesker var i stand til, og om jeg bare skal ta ett eksempel så ble jeg banket opp på min første arbeidsdag på det som på den tiden het Einar Øgrey mekaniske. Årsaken? Pappa var direktør, og jeg skulle fa... ikke tro jeg var noe. Men her, i trygge Filadelfia var alle mine venner og ville meg det beste.

Jeg kan ikke forklare hvorfor og hvordan, men etter noen år begynte jeg å liksom ane at det budskapet de forkynte ikke helt stemte? På den ene siden var vi velsignet, men så ba de "Herren velsigne oss og bevare oss etc..."stort sett etter hvert møte. Når du ble bedt for, avsluttet de med: "måtte Gud velsigne deg!" Av en eller annen grunn begynte jeg, uten å ville det, å høre etter hva de forkynte og ikke minst, hva de sang. Til slutt fikk jeg så mange spørsmål at jeg gikk til pastoren og serverte han alle mine tanker. Det var ikke smart skulle det vise seg, og jeg fikk etter hvert merkelappen "kverulant". Dette ble mitt første møte med den utfrysningen mange dessverre har opplevd, og det endte med at jeg ble bedt om å forlate menigheten. "Du og din teologi passer ikke inn her hos oss!" var beskjeden fra pastor og eldsteråd.

Årene gikk, og jeg studerte Bibelen, lyttet på taler, og opparbeidet meg en temmelig stor kunnskapsbase. Det var denne kunnskapen om Bibelen som til slutt førte til at jeg sa til Gud: "Du må ta en Paulus én gang til, og personlig fortelle meg hvem og hvordan du er. Bibelen, forkynnere, menigheter og pastorer forkynner så ulike budskap at det ikke lenger gir mening!" Gud svarte, og jeg fikk nye åpenbaringer hver natt i mer enn 10 år uten en natts opphold! Alt finner du her på Fresh Mind, som dette stykket i dag.

Jeg gledet meg til å fortelle de kristne om dette radikale og nye nådebudskapet, og tenkte at nå ville jeg endelig bli akseptert. Så feil kan man altså ta. For der de ikke-kristne tok imot budskapet uten problemer, ble jeg av de kristne stemplet vranglærer og til og med dømt til helvete. Kjente forkynnere begynte å ringe meg og dømte meg nord og ned, og livet ble totalt annerledes enn det jeg så for meg. Vel hadde jeg opplevd kamper i verden før jeg ble kristen, men de bleknet i forhold til dette.

Det var til og med forkynnere som ringte barna mine og sa at på grunn av din pappas synd, vil dere ende opp i helvete på den varmeste plassen med den verste torturen. Er det virkelig mulig? Som du vet hadde jeg allerede som barn problemer med å underordne meg autoriteter, og i tillegg et aktivt temperament. Jeg var overhodet ikke klar for å takle denne nye situasjonen der mine venner motarbeidet og baksnakket meg og min familie. Sinnet vellet opp i meg, og jeg sloss tilbake, ikke fysisk men på Facebook. Jeg forsvarte meg med nebb og klør, og var på en måte tilbake i det gamle livet med sinne og fortvilelse. Jeg sa til Gud at dette funker jo ikke, og hvorfor i all verden har du valgt å åpenbare ting for meg som bare gjøre meg vondt? Kunne du ikke ha valgt en mindre hissig person og mer egnet person i det minste? Du kjenner meg jo, og burde ha sett at dette aldri ville gå? Jeg opplevde aldri at Gud svarte meg på dette, men åpenbaringene på nettene fortsatte å komme. Det gikk noen år, og plutselig en dag da jeg leste nok et dømmende innlegg mot meg på Facebook kjente jeg ikke ble sint eller såret? Hva har skjedd, tenkte jeg? Så ble jeg mer eller mindre skjelt ut av en kristen, og til min overraskelse reagerte jeg ikke negativt. Det rørte ikke noe i meg lenger, men jeg stod der bare og tok imot.

Neste dag spurte jeg Gud om hva som er forandret, og da opplevde jeg at Han sa: "jeg valget deg fordi alle visste at du rent menneskelig ikke ville klare å stå i dette, men nå som Jeg har forandret deg vil alle forstå at budskapet du forkynner er av Meg."

Og det stemte på en prikk. Jeg har truffet mange tidligere kjente som lurer på hva som har skjedd meg med. "Vi kjenner deg ikke igjen" og da med referanse til temperamentet. I dag kan hvem som helst skjelle meg ut, kalle meg hva de vil, men det våkner ikke lenger opp den gamle Thor Ivar. Han døde på en måte i denne prosessen.

Hvis du opplever å bli baksnakket og fryst ut av den kristne sammenhengen du er i, vel ta det som det aller største komplimentet du kan få. Husk at det ikke var "verden" som ble Jesu fiender, men datidens kristne /de rett-troende jødene. I mer moderne historie og fra vårt eget lille land kan jeg nevne Arild Edvardsen, som ble utstøtt av et samlet kristen Norge. I 1977 lagde pinsevennene det de kalte Hviteboka der alle menigheter som ikke tok avstand fra Sarons Dal og Arild Edvardsen ble skrevet ned og holdt utenfor det gode selskap.

Ikke bare ble Arild Edvardsen behandlet som spedalsk, men de menighetene som tok imot ham led samme skjebne!

Konklusjonen er at det er ikke verden er problemet, det er religionen. Husk at Jesus ikke kom for å bekrefte det Gudsbildet som GT forkynte, men han avkreftet det! Det var heller ikke fravær av problemer med datidens menigheter og dets ledere som bekreftet at Jesus var Guds sønn, men tilstedeværelsen av dette.

Og vi kjenner historien. Jesus ble etter hvert et så stort problem for datidens kristne at de til slutt deltok aktivt i å få ham drept.

I dag dreper ikke de rett-troende kristne sånne som meg (og deg?), men vi fryses ut, ties ihjel, og dømmes til helvete og evig tortur. Men hvis jeg skal rangere det jeg opplevde som verst i den tiden utfrysningen begynte, så var det ikke alle trusler om helvete og en skjebne verre enn døden, men det var å miste felleskapet og det sosiale samværet i kaféen etter møtene. For de var jo mine venner, selv om jeg i deres øyne var blitt en fiende. Til tider kan jeg gripe meg i å savne felleskapet og alt det sosiale, men dette er dessverre for lengst borte. Jeg er en utstøtt av kristendommen og dets forvaltere, og stolt av det. Selv en kristen MC klubb og kristen gruppe med sterke menn som forkynte i inn og utland kastet meg ut. Alt på grunn av religionen.

Ef. 6:12 sier: "For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet."

Vi har ingen kamp mot mennesker, men mot kristendommen og alle andre religioner.